Siden finanskrisa ekspoderte i fjor høst har avisene har vært fulle av historier om de harde 30-åra. Den krisetida er et slags allmenngyldig mål på hvor ille det kan gå med massearbeidsløshet og massiv fattigdom. Det var en hard periode for store deler av folket, men det mange ikke kjenner til er de harde økonomiske realitetene den gang var årsaken til flere falskmyntnersaker. Noen av dem som hadde tange økonomiske levekår forsøkte å bøte på situasjonen med å lage 1-kroner i bakgården. De to mest alvorlige sakene førte til arrestasjoner i 1929 og 1938. Noen av myntene var så godt laget at Den kongelige mynt ikke kunne si med sikkerhet om de var ekte eller falske.
Falskmyntnerne på Lille Tøyen
I januar 1929 ble det fattet mistanke om omfattende falskmyntnervirksomhet i Oslo. Flere forretningsdrivende hadde fått falske mynter som betaling for varer. Lørdag 19. januar fikk Norges Bank innlevert de første eksemplarene, og der ble det raskt konstatert at myntene var falske. De fleste myntene var datert 1927, men det var også med 1925. Norges Bank anmeldte saken umiddelbart. Det var en uvanlig sak og ble slått stort opp i dagspressen.
Kort tid etter kunne politiet kunngjøre at de hadde arrestert to falskmyntnere. Et tips fra funskjonærer ved Colosseum Kino var avgjørende. En av dem hadde oppdaget de falske myntene tidligere, og hadde merket seg mannen som betalte med dem. Falskmyntneren avslørte seg da han senere ringte inn for å reservere billetter i eget navn. Politiet fikk beskjed og saken var løst.
To mann ble arrestert: En stålgravør i 60-års alderen, og en maskinarbeider i 30-års alderen. Verkstedet på Lille Tøyen ble ransaket, både mynter og myntemner ble funnet, og de to tilsto raskt forbrytelsen. Aftenposten meldte at de to lenge hadde levdt i trange økonomiske kår, og at de neppe kunne ha vært klar over strafferammen for forbrytelsen. De fikk 3-års fengselsstraff, men strafferammen var opp mot 10 år.
Lett gjenkjennelige falsknerier
De hadde også gjort seg skyldig i flere tabber som gjorde det enkelt å avsløre falskmyntneriet. Først og fremst hadde de brukt et annet metall enn originalmyntene. Den kongelige mynt preget sine mynter på en kobbernikkel-legering, der kobber utgjorde 75% og nikkel 25%. Falskmyntnerne fra 1929 hadde brukt en nysølvlegering som var mye lysere. Dessuten var de falske myntene litt tykkere enn originalene, og de veide litt mer. Til slutt hadde de slurvet med detaljene i preget. De originale myntene hadde 81 små dekorative perler mot kanten av mynten, på de falske var det bare 77.
Falskmyntenerne sa at de hadde satt 150 kronestykker i sirkulasjon. I tillegg beslagla Politiet 250 hel- eller halvferdige eksemplarer, og dessuten en del metallplater som de falske myntene ble stanset ut av. De var klare til å produsere langt flere mynter. Hvor mange av de 150 falske kronestykkene som ble inndratt av Norges Bank er foreløpig usikkert. Den gangen var ikke Norges Bank villig til å bytte inn falske mynter, men de ble beslaglagt umiddelbart. De som leverte inn falske mynter ville gå på et tap. Derfor kan det godt være flere slike i gamle sekker med hullkroner.
Falskmyntnersaken fra 1929 var det første virkelig alvorlige tilfellet i Norge. Det var flere små saker ut over 1930-tallet, men det dreide seg da bare om grove avstøpninger som raskt ble avslørt. Den virkelig store og alvorlige falskmyntersaken dukket opp i 1936.
En internasjonal gjeng med dyktige fagmenn?
Sommeren 1936 oppdaget en forretningsmann i majorstuområdet noen kronestykker med ”en litt usedvanlig klang og et gullig skjær.” Kronestykkene var datert 1926, og han mente de var falske. Han henvendte seg raskt til Norges Bank, men skillemyntkassereren kunne ikke med sikkerhet skille de falske myntene fra de ekte. Deretter ble myntdirektøren tilkalt fra Kongsberg. Myntdirektøren var nok mer sikker i sin sak, og like etter ble de falske myntene slått opp i pressen. Det ble spekulert i om det var en utenlandsk bande som sto bak, og det var flere falskmyntnersaker både i Danmark og Sverige som pekte i den retningen.
Avisene omtalte myntene som "det geniale falskneri" og de var ikke alene om å være imponert. Da direktør Rygg i Norges Bank uttalte seg til pressen var han full av lovord om falskmyntnernes arbeid. Det var uten tvil utført av den dyktig fagmann, og de hadde brukt en legering som skilte seg lite fra den som Den kongelige mynt brukte.
”Er de falske kroner ekte?”
Legeringen var så troverdig at det raskt spredte seg rykter om at myntene var ekte. Aftenposten slo tvilen opp på førstesida 11. november 1936: ”Er de falske kroner ekte?” Ujevnheter i preget kunne skyldes slitte stempler hevdet avisa, og legeringen på myntene ble ikke alltid testet. Derfor kunne det ha sneket seg inn en dårligere legering i en produksjonsrunde. Den kongelige mynt brukte en legering med 25% nikkel, mens de falske besto av 21% nikkel. Et avvik på 4% var ikke umulig hevdet de. Ryktene svirret, og det var vanskelig få definitive svar fra Norges Bank og Den kongelige mynt. Selv myntguardein R. Støren hadde uttrykt sin tvil om myntene var falske.
Politiet ville ikke si noe endelig da myntekspertisen ikke var definitive i sin dom. Her trengte man ytterligere ekspertise, og utenforstående akademikere ble hyret inn for å gjøre undersøkelser. Rettskjemiker Bruff og dr. ing Holwech ble satt på saken. De leverte en rapport i begynnelsen av 1937 og Aftenposten slo konklusjonen opp på førstesiden: ”Ingen vil om at kronestykkene er falske.”
Langvarig jakt
Deretter ble det stille om saken. Men falskneriene satt sine spor: Folk var skeptiske til kronestykker datert 1926, og tilfeldighetene ville det slik at Norges Bank nettopp hadde sendt ut ”en større beholdning” av denne årgangen. Det er uklart om de ble avvist av publikum, men Norges Bank kom med beroligende meldinger. De ekte myntene som var sluppet ut var blanke og som nypregede, og de falske så slitte og gamle ut. Dermed kunne folk flest, uten en lupe for hånden, raskt avgjøre om de ville ta imot 1-kronene eller ikke. Falske mynter ble sendt inn fra mange steder i landet; selv fra København. Samtidig arbeidet etterforskerne med konkrete spor, og holdt oppsikt med restauranter og andre steder der de mistenkte at falskmyntneren brukte kronestykkene sine.
Da falskmyntneren ble arrestert i november 1938 skyldes det en tilfeldighet. Det var tips fra arbeidere ved Den norske stansefabrikk i Rådhusgata i Oslo som førte til at rett man ble tatt. Han hadde bestilt stansene han brukte til å slå ut myntene fra stansefabrikken. Arbeiderne hadde merket seg mannen da det ble meldt om falske mynter i omløp. Han hadde nemlig alltid bestilt stanser i nøyaktive mål, og alltid i størrelsen til et kronestykke. Selv hadde han påstått at han skulle bruke stansene til Meccano-eksperimenter.
Det var ingen internasjonal bande som sto bak, og heller ikke en dyktig fagmann. Falskmyntneren var en mann i 30-åra som hadde vært uten arbeid i en årrekke. Han arbeidet til sjøs en periode, men da han ble arrestert livnærte han seg på å vaske biler vis-a-vis Den norske stansefabrikk. Myntene hadde han laget i et verksted på Nesøya i Asker. Han tilsto forbrytelsen kort tid etter arrestasjonen.
Det er vanskelig å danne seg et bilde av hvor omfattende falskmyntneriet var, men Norges Bank forsøkte hele tiden å dempe frykten. Det var ”noen hundre” kronestykker som var beslaglagt, arrestert som man sa i de dager, men det er liten tvil om at falskmyntneriet hadde foregått i en årrekke. Hvor mange som fortsatt var i omløp da saken ble løst er uvisst.
De som laget myntene ble ikke rike av virksomheten. Falskmyntnerne i 1929 fikk bare brukt 150 falske kroner før de ble avslørt, og falskmyntneren i 1936-38 brukte noen hundre. De brukte dem på restauranter, i små forretninger og altså på kino. Noen store verdier var det ikke snakk om, og 1 krone i den tida tilsvarte 30 kroner i 2008. I dag er disse myntene ettertraktede samlerobjekter. Da Oslo Mynthandel solgte en falsk 1926-krone sammen med en blankett og produksjonsavfall innbrakte det 2400 kroner + salær. Falskmyntnerne ble belønnet med flere års fengsel.
| Oversikt og kjennetegn over de falske kronestykkene: |
| Falskmyntnersak | Årstall på myntene | Antall | Generelle kjennetegn | Spesielle kjennetegn |
| 1929 | 1925, 1927 | 400 | Nysølvlegering, litt tykkere, litt tyngre enn ekte | 77 perler mot kanten (81 på ekte) |
| 1936-1938 | 1926 | 3665 | 1: Annen klang, gullig farge (21% nikkel 79% kobber) 2: Kanten er plan, skarp, mens den på en ekte er avrundet | 1-3: Grop ved K, over R og uregelmessighet etter E i KRONE 4: Grop under Y i SYVENDE |
| 1936-1938 | Ukjent | 2150 | Ukjent | Ukjent |
Kilder:
Aftenposten: 22. januar 1929, 11. november 1936, 10. februar 1937 og 10. november 1938.
Dagbladet: 30. juli 1936.
Alle har hørt om 2-øren fra 1968 som er verdt en formue. Det er en mynt som har en katalogpris på 11 500 kroner, og et opplag på bare 3467 eksemplarer. Men det finnes 2-ører som er langt sjeldnere og langt mer kostbare. 
