Kanada feirer med vikinger i gull

Kanada feirer sitt 150-års jubileum i 2017, og har allerede nå startet nedtellingen med flotte mynt i gull. En av myntene har en spesiell tilknytning til oss her i landet. Den har to vikinger og et skip som motiv og er preget i massivt og helt rent gull. Ikke noe gullforgylt skrot fra kanadierne, altså.

Nordmenn har alle vokst opp med historier om at vikingene oppdaget Amerika flere hundre år før Christoffer Columbus. Vikingene kalte landet Vinland, men akkurat hvor i Amerika det stedet lå er det ingen som vet helt sikkert. Alt fra Newfoundland i Kanada til Virginia i USA har vært foreslått. Det har heller ikke vært helt klart hva navnet Vinland siktet til; var det fordi det vokste vindruer der, eller var det de fruktbare landområdene som inspirerte til navnet?

Den norske forfatteren Helge Ingstad fant en vikingebosetning i L'Anse Aux Meadows i Newfoundland. Han var overbevist om at Vinland lå nettopp der. Det er selvfølgelig dette som er bakgrunnen for utgivelsen av denne kanadiske mynten.

I følge tradisjonell historieskrivning var det Leiv Eiriksson som oppdaget Amerika - eller Vinland rundt år 1000 e.Kr. Det er utgitt flere mynter til minne om dette, blant annet fra USA, Island og Benin. Tidligere har da også Kanada ugitt en 5-dollar mynt til minne om vikingenes bosettelser i landet. Denne mynten ble utgitt i et spesielt sett sammen med en norsk 20-krone, som jo har et vikingeskip som motiv. Da norsk-amerikanerne feiret 100-års innvandrerjubileum i 1925, så ble da også Leiv Eirikssons landfall i Amerika minnet med en medalje. Det begynner å bli mulig å bygge en ganske omfattende samling rundt temaet norsk-amerikanske forbindelser.

Denne nye mynten har 200 dollar som pålydende, og er preget i 15,43 gram helt rent gull. Det blir bare preget 3000 eksemplarer av mynten, mindre enn en tiendel av hva Norges Bank synes er greit for norske minnemynter. Kanadierne tar drøye 1200 kanadiske dollar for den, eller om lag 7000 kroner.

Les mer på Where is Vinland? og Royal Canadian Mint.

Steinhard valuta på auksjon

Steinpenger fra øya Yap er kanskje de mest kuriøse betalingsmidlene vi kjenner til. Tidligere denne måneden ble en slik steinpenge solgt på auksjon i USA. Det var en tradisjonell myntaruksjon arrangert av Stack's Bowers Galleries, og den inneholdt ellers alt fra sjeldne antikke greske mynter til moderne kinesiske gullmynter. Steinpengen fra Yap var likevel det mest spesielle objektet på auksjonen.

Yap er en delstat i Mikronesia-føderasjonen i det vestlige Stillehavet. Selv om amerikanske dollar er gjengs valuta idag, så er faktisk steinpengene betalingsmidler i enkelte typer tradisjonelle transaksjoner. Steinpengene finnes i ulike størrelser, og under ulike navn. Det mest brukte er rai, som betyr stor.

Hvordan kunne store tilhugde steiner gjøre nytte som betalingsmidler? Stein finnes da over alt, ikke sant? Svaret på det er at det ikke finnes noen store forekomster av stein på Yap. Øyboerne måtte dra 400 kilometer over havet til Palau. De var heller ikke godt utstyrt med arbeidsredskaper og transportmidler. De brukte skall fra kjempeøsters for å hugge dem til, og hjemtransporten foregikk på kanoer og flåter.

Det var arbeid og risko som ga verdi de til enkelte steinene. Tradisjonelt ble verdien satt på hver enkelt stein er satt etter hvor lang tid det tok å lage den – og hvor mange som døde i prosessen. De største eksemplarene vi kjenner til idag er rundt 4 meter i diameter, og 20 mann må til for å flytte dem. De minste er bare noen centimeter store.

Sett med vestlige øyne og valuta har verdien på steinpengene variert voldsomt; fra 10 danske kroner i 1877 til flere tusen tyske mark i 1903. Ut over 1900-tallet sank verdien, og i 1960 ble den offisielt satt til 25 amerikanske dollar per 30 centimeter i diameter.

Hvor langt tilbake i historien steinpengene ble laget vet man ikke sikkert. Alt ble forandret i 1871 da irsk-amerikaneren David O'Keefe ankom Yap med moderne redskaper og en kinesisk djunke Det var enklere å lage rai med moderne redskaper av metall, og det gikk raskere å frakte dem over havet i en stor båt. Han trengte pengene til å kjøpe andre varer av øyboerne, og idag kjenner man til mer enn 6800 O'Keefe-penger på øya. De er verdtsatt lavere enn tradisjonelle rai framstilt på den gamle måten.

Det blir ikke lenger laget steinpenger, men de er fortsatt i bruk. Mange av dem er så store at det ikke er enkelt å frakte dem rundt, og derfor blir de stående på ett sted. Eierforholdene er likevel godt avklart. De skifter «hender» i forbindelse med brylluper og en gang i blant som erstatning for skader.

Steinpengene fra Yap er berømte også utenfor antropologiske og numismatiske fagmiljøer, men det er ikke lett å samle dem. Yap ligger ikke sentralt til, steinene er veldig tunge og få eksemplarer har funnet veien til private samlinger. Det er mange samlere av tradisjonelle betalingsmidler over hele verden. Tradisjonelle betalingsmidler gikk tidligere under sekkebetegnelsen primitive penger, og det handler om betalingsmidler som ikke er utformet som tradisjonelle mynter i gull, sølv eller kobber. Vikingenes ringer i gull og sølv kan på mange måte betraktes som tradisjonelle betalingsmidler, eller primitive penger om man vil. De ble klippet til ettersom de ble brukt for å betale for varer eller tjenester. Det er et spennende samlerområde, og man kan få tak i mange ulike former for betalingsmidler for en rimelig penge. Men de færreste hvar hverken plass eller penger til å skaffe seg en steinpenge fra Yap. Den som gikk på auksjon i januar veide 24,5 kilo og var nesten 46 cm i diameter. Det er ikke noe du akkurat tar med deg i jakkelomma! Tilslagssummen på nesten 116 000 kroner var da heller ikke for de slankeste lommebøkene.

De som vil vite mer om steinpengene fra Yap kan låne seg boka til Øystein Kock Johansen: Fra stenpenger til Euro: Betalingsmidelenes forunderlige verden på biblioteket.

Minnemynter: Svake salg idag - ettertraktede i morgen

21. februar lanserer Norges Bank en ny minnemynt. Mynten utgis i forbindelse med kongeparets 75-års dager, men motivet er ennå ikke kjent. Det er selvsagt en stor begivenhet når det utgis en ny mynt, og ivrige myntsamlere over hele landet gleder seg til å se mynten for første gang.

Dessverre får ikke samlerne mulighet til å kjøpe mynten hos sin lokale mynthandler; der de ellers kjøper sine andre mynter. Norges Banks distribusjonspolitikk jobber mot minnemyntene, samlerne og handlerne.

Mynthandlere må kjøpe mynten fra Norges Banks distrubitør på lik linje med alle andre myntsamlere. Det gis ingen rabatt for store innkjøp. Dermed ber Norges Bank forretningsdrivende å bidra på dugnad for å spre mynten til publikum. Det er selvsagt en usunn måte å drive butikk på, og oppslutningen om dugnadsprosjektet er derfor lik null. Det er heller ingen god butikk for Norges Bank.

Opplagene på norske minnemynter er fallende. Norges Bank lanserer minnemynter med et maksimalt opplag på 40 000 eksemplarer. Mynten til minne om Henrik Wergeland ble utgitt i 2008, og det endelige opplaget ble drøye 29 000 eksemplarer. Det gikk enda dårligere med minnemynten i forbindelse med Hamsun-jubileet i 2009. Bare drøye 16 000 eksemplarer. Myntene har pålydende 200 kroner, men selges for 450 kroner.

Både Wergeland- og Hamsun-myntene ble solgt gjennom noen norske mynthandlere. Da myntene til Ski VM og Idrettsforbundet ble utgitt i begynnelsen av 2010 var det bare en norsk mynthandlere som solgte dem: Samlerhuset. De solgte myntene via nett og brevtilbud. Turister fra hele verden kom til Oslo for å se ski-idrett, men ingen av dem kunne kjøpe minnemynten til begivenheten noe sted i byen. Da myntene kom ut ble maksimalopplaget også satt til 40 000 eksemplerer, og utsalgsprisen var 950 kroner per par. Salget har vært dårlig. Hvor dårlig får vi vente med å se, men det skulle ikke forundre meg at det endelige opplaget på disse myntene går under Hamsun-myntens 16 000 eksemplarer. Norges Bank selger fortsatt Hamsun-mynten, så det er tydelig at selv beskjedne opplag som 16 000 eksemplarer varer lenge med de betingelsene utgiveren legger til grunn.

Når kongeparet jubilerer, så er det en stor begivenhet. Da kong Olav V feiret sin 75-års dag i 1978, ble det utgitt en flott 50-krones minnemynt i klingende sølv. Den kostet 50 kroner, og ble utgitt i 800 000 eksemplarer. Det er en mynt som idag er verdt omtrent tre ganger så mye, men 150 kroner knekker ikke samlerøkonomien. I framtida er det ikke sikkert det blir enkelt å skaffe seg minnemynten til kongeparets 75-års jubileum. Alt ligger an til et lavt opplag.

De siste årene har vi sett en betydelig prisutvikling på minnemynter utgitt fra Grunnlovsjubileet i 1989 til Nobeljubileet i 2001. Flere av minnemyntene utgitt i den perioden har lave opplag, slik som myntene utgitt til Sykkel VM i 1993. Prisene har økt betraktelig fra utgivelsesprisene. De to Sykkel VM-myntene selges idag for opp mot 4500 kroner per par, mange ganger utgivelsesprisen på 540 kroner. Sykkel VM-myntene havnet i skyggen av myntene utgitt til Lillehammer OL. Norske samlere var utmattet, og bare 9288 par ble solgt. Dagens pris er betydelig, og innkjøp merkes i en samlers lommebok. Hvis han i det hele tatt får tak i dem, de er ikke akkurat lagervare hos norske mynthandlere.

Situasjonen idag er ikke at norske myntsamlere er utmattet av for mange minnemyntutgivelser. Snarere tvert i mot. Utfordringen for samlere idag er at det er vanskelig å skaffe seg myntene. Det er slett ikke umulig de to idrettsmyntene fra 2010 vil ha en lignende prisutvikling som VM-myntene fra 1993. Idrettsmyntene er fortsatt mulige å kjøpe fra Norges Bank til utgivelsesprisen, men de er sjeldent tilgjengelige ellers i markedet. Det betyr at veldig mange som tidligere kjøpte minnemynter hverken får tilbud om dem eller oppdager dem på egenhånd. Bare bevisste samlere og investorer vet om dem, og det får konsekvenser for salgstallene. Myntene kan rett og slett bli veldig vanskelige å skaffe når Norges Bank stanser salget av dem. Da er samlere avhengig av at andre selger sine mynter for at de skal få kjøpt dem. Det kan lett føre til stigende priser på myntene.

Prisstigning på norske minnemynter er et tveegget sverd. Det er positivt for dem som allerede har sikret seg en eller flere eksemplarer av myntene, men det er negativt for dem som ikke har skaffet seg dem. Når Norges Bank en gang i framtida vil stanse salget av myntene, så vil det føre til at samlere av norske minnemynter er avhengig av at andre samlere selger sine eksemplarer. Det kan bli dyrt.

Selv om Norges Banks aktuelle distribusjonspolitikk gjør det vanskeligere å skaffe seg norske minnemynter, så betyr det samtidig at de skaper interessante samlerobjekter med potensiale i framtida. Dugnaden Norges Bank inviterer norske mynthandlere med på kan vise seg å være en investeringsmulighet for folk med risikovillig kapital. Det er vel neppe det Norges Bank hadde i tankene da de besluttet å utgi myntene.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, som man ofte sier.