Horebukk til anstendig pris

Horebukken kikker såvidt over kanten på esken.

"Vår horkarl til kung" var den overraskende innskriften på en nyprodusert svensk krone, eller en tilsynelatende svensk krone. Mynten var selvsagt ikke et offisielt produkt fra den svenske Riksbanken, men laget i forbindelse med et kunstprosjekt; Kungaexperimentet. Horkarl-mynten, eller horebukk-mynten, fikk raskt masse omtale. Den syntes å gripe rett inn i debatten om svenskekongens eskapader og løsslupne liv, men mange betraktet den som en grov fornærmelse av kung Carl XVI Gustaf. Motivet for å lage mynten var ikke så klart, men Svenska Dagbladet slo det opp som en kunstprovokasjon. Reaksjonene på kunstverket, eller den falske mynten, var en vesentlig del av kunstprosjektet.

Det var også mange som ønsket seg en slik mynt, og som mynthandler har jeg fått noen titalls henvendelser fra interesserte nordmenn. Dessverre viste det seg at det bare ble laget åtte eksemplarer, og ingen av dem er så langt observert på denne siden av kjølen. Harryhandel til tross.

I helgen ble det imidlertid solgt et eksemplar på det svenske auksjonsstedet Tradera.com. Etter en intens budgivning gikk mynten til en ny eier for 80 200 svenske kroner, ca. 67 000 norske kroner. Mynten ble solgt til inntekt for Musikhjälpen på svensk P3, og det fulgte med ekthetsbevis, eske og alle greier. Prisen var anstendig for en uanstendig mynt.

En tilsynelatende normal svensk krone.

2013: Skikkelig triste greier?

Samler du moderne norske årgangsmynter, så blir 2013 skikkelig triste greier. Joda, det kommer en jubileumsmynt. 10 kroner for kvinnenes stemmerett, som jeg har omtalt tidligere i bloggen. Men; det blir da også den eneste norske mynten som kommer neste år. Ja, du leste riktig. Det blir intet kronestykke, femmer eller 20-kroning. Ikke siden 1903 er det laget så få mynter, og den gangen var det bare en 10-øring som kom ut.

Årets myntsett virker allerede som en ribbet kalkun med sine tre mynter; 10-, 5- og 1-krone. Og så en medaje, da. Den veiledende prisen på dette settet er 210 kroner. Proof.- og BU-settet er like ribbet og tilsvarende dyre.

Hva skjer så med mynt-, proof- og BU-sett til neste år? Aner ikke. Det virker ganske rart å tenke på. Skal man liksom ta 200 kroner for en 10-krone og en minnemedalje pakket i plast?

Jeg føler jeg ikke akkurat lengter etter å få klarhet i akkurat det spørsmålet.

Triste greier, Norges Bank! Triste greier.

Ny bok: Norske dekorasjoner

Tilfeldigvis mens det stormer som verst over en av Kongens utmerkelser – H.M. Kongens fortjenstmedalje – så kommer Harald Hallbergs nye bok Norske dekorasjoner: Tildelt med bånd til å bæres på uniform eller sivilt antrekk. Dette er den første virkelig samlende oversikt over norske belønnings- og fortjenstdekorasjoner fra 1819 til 2012. Norske dekorasjoner er resultatet av fem års frivillig innsats og arbeid.

Norske dekorasjoner tar for seg alle de offisielle norske ordenene og medaljene, slik som St. Olavsordenen og Krigskorset, Den norske løves orden og Kroningsmedaljen fra 1906. En rekke dekorasjonsmedaljer; både belønnings- og fortjenstmedaljer, fra sivile foreninger og forbund er med. Det gjelder for eksempel Det Kgl. Selskab for Norges Vels Medalje for lang og tro tjeneste.

Hallberg bruker god plass på å formidle bakgrunnen for hver medalje, og alle beskrivelser er utdypet med forklaringer på hva medaljen eller ordenen ble gitt for, og gjerne også eksempler på hvem som har fått medaljen. Særlig interessant for en historiker er den statistiske oversikten over tildelinger av St. Olavsordenen, ordnet etter regent og dekorasjonsgrad. Her ligger det et godt grunnlag for videre forskning og formidling om vår nasjonale hoveddekorasjon.

Det er en bok som passer for samlere, dekorerte, historisk interesserte og historikere. Hallberg har samlet et unikt bildemateriale av alle ordener og medaljer, og særlig må jeg peke på det fantastiske arbeidet han har gjort med å dokumentere de ulike typene av St. Olavsordenen. Her finner leseren gode illustrasjoner og svært detaljerte beskrivelser av de ulike modellene av ordenen som har vært i bruk siden 1847. Ingen har publisert noe lignende her i landet tidligere. Alle illustrasjonene er i farger.

Mange har bidratt til boka, og det er hyggelig at numismatiske fagmiljø på museer har bidratt så mye. Disse bidragene er ikke selvskrevne i vår tid hvor museene vokter om sine samlinger og arkiver på en mer og mer lukket måte. Positivt er det også at samlere har satt til side egne ambisjoner og bidratt til at nettopp denne boken. Norske dekorasjoner er en god, tykk bok og som forfatteren formidler den på en trivelig måte en nasjonalhistorie ingen andre har skrevet.

Gratulerer!

Harald Hallberg: Norske dekorasjoner: Tildelt med bånd til bæres på uniform eller sivilt antrekk, Dreyer Bok AS, 2012. ISBN: 978-82-93193-17-3. 464s, ill.Veiledende pris: 400 kroner.

Handlerkatalogen eller Norges Mynter?

«Det har lenge vært et ønske blant samlere og handlere å få en ny vurderingsliste med realistiske priser og i et hendig format,» står i det i forordet til Handlerkatalog norske mynter. Handlerkatalogen ble utgitt denne måneden som en konkurrent til den tradisjonelle Norges Mynter. Det har i flere år vært en klart uttrykt misnøye med Norges Mynter blant seriøse samlere og handlere.

Det er særlig vurderingsprisene i Norges Mynter mange har reagert på. Prisene reflekterer ikke markedet, og er generelt for høye på mange utgaver. De moderne minnemyntene er særskilt høyt priset i Norges Mynter. Dessverre har dette ført til at norske mynthandlere måtte selge Norges Mynter med en unnskyldning om at prisene er helt feil. Kundene har taklet det på ulike måter, og noen har hevdet at det er ren svindel å sette prisene så langt unna de reelle markedsprisene.

Handlerkatalogen har tatt tak i dette, og redusert vurderingene på alle de moderne minnemyntene. Tabellen under viser noen eksempler på dette:

Mynt	Handlerkatalogen	Norges Mynter 2013	Norges Mynter 2012
1500 kr 2000 Millennum gull	9800	16 000	16 000
100 kr 1999 Millennium sølv	2300	3750	3750
175 kr 1989 Usirkulert	700	1400	1500
OL-mynt 100 kr	650	1050	1100
OL-mynt 50 kr	550	1000	1050

Det er ingen tvil om at Handlerkatalogen ligger nærmere det reelle markedet enn Norges Mynter. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå, da Handlerkatalogen er utarbeidet av norske mynthandlere og myntsamlere som lever tett på myntmarkedet, og som vet hvilke mynter som er etterspurt, og kan vurdere hvilke volum som er tilgjengelige (Bjørn Nordbakk, Bård Birkenes fra Numisma Mynthandel og Henning Roschberg fra Roschberg Mynthandel, med bidrag fra Gunnar Thesen som jobber i Oslo Myntgalleri.) Norges Mynter er et samarbeidsprosjekt mellom Nordfrim, Oslo Mynthandel og Samlerhuset. Eirik Myge som jobber hos Skanfil har vært medredaktør i årets utgave. Jeg skal ikke spekulere i hvilke grunner en katalog delvis eid av Samlerhuset har for å opprettholde voldsom overprising på norske minnemynter.

Det er ikke bare i forbindelse med minnemyntene Norges Mynter og Handlerkatalogen skiller lag. Det gjelder også en del årgangsmynter, altså norske sirkulasjonsmynter. Norges Mynter ligger generelt litt over hva Handlerkatalogen foreslår, og nok også noe over hva markedet er villig til å betale.

Tabellen under viser noen eksempler:

Mynt i 0-kvalitet	Handlerkatalogen	Norges Mynter 2013	Norges Mynter 2012
5-kr 1965	900	1200	1000
50-øre 1918	1500	2600	1400
25-øre 1919	1250	1700	1400
10-øre 1918	800	1100	850
10-øre 1961	200	425	350

Det er selvsagt andre eksempler der de to katalogene har ulik oppfatning av verdien på myntene, men de jeg har valgt ut her er forholdsvis vanlige mynter som samlere får tilbud om flere ganger gjennom et år. Noen av dem er også omsatt under vurderingene til Handlerkatalogen, som allerede ligger lavest. Prisoppgangen som Norges Mynter legger opp til synes ubegrunnet ut fra dagens marked.

Jeg har vært med på å lage Handlerkatalog norske mynter, og er veldig spent på hvordan denne katalogen mottas i markedet. Jeg vet at det er mye ugjort arbeid, og selvsagt vil enkelte samlere og handlere være uenig i enkelte av prisvurderingene.  Heldigvis er Handlerkatalogen utarbeidet av erfarne samlere og handlere som vet at de må lytte til andre, og alle kommentarer er velkomne på handlerkatalognorskmynt@hotmail.no. Gjennom dine bidrag hjelper du til med å lage en enda bedre katalog neste år. Flere har allerede gitt sine bidrag.

Både samlere og handlerer tjent med en katalog som gir et realistisk bilde av myntmarkedet. Samlere som kjøper mynt vil jo gjerne kjøpe billigst mulig, samlere som selger mynt vil gjerne selge dyrest mulig. Handlere som står mellom dem vil gjerne megle mynter på vegne av og til samlere som er mest mulig fornøyd. Handlerkatalog norske mynter har all mulighet til å bli en katalog som gjør alle parter fornøyde.

Kykladisk glede

Jeg har oppdaget at gamle mynter blir som nye å høst. Da jeg bladde gjennom katalogen til det anerkjente auksjonsfirmaet Dr. Busso Peus Nachf., så la jeg merke til en av myntene fra Kykladene. Kykladene er samlebegrepet for de små øyene utenfor fastlands-Hellas, og mynter derfra er stort sett usjarmerende sjeldne og dyre. 

Kykladene, øya Kythnos ca. 490-480 f.Kr. 0,15 gram.

Busso Peus auksjonerer en drakme fra Kythnos: Link. Den faller utenfor mitt samlerområde, men er likevel en spennende mynt. Jeg samler helst rimelige mynter med vekt under 1 gram. Denne drakmen er langt unna idealvekten, og kommer sikkert til ende på mange ganger budsjettlimiten min.

Men jeg synes å huske at jeg hadde det sett det svinehodet før. Og, ja, det hadde jeg. Jeg fant en liten mynt på sjarmerende 0,15 gram i min egen samling. Svinehodet er i akkurat tilsvarende stil, og kvaliteten er faktisk ganske god til å være en såpass liten tass. Uten å være helt klar over det, så hadde jeg jammen en kyklademynt i samlingen. Og uten å være helt klar over det, hadde nok den tyske handleren jeg kjøpte den hos i 2010 solgt den altfor billig. Men, men. Det er denslags man kommer over.

Dette er sånt som gjør meg glad.

Gaven til dronningen

Frederik IV til hest; Rytterkronen er en populær mynt blant samlere.

Rytterkronen fra 1723 er en av de flotteste norske myntene gjennom historien. For alle som samler gamle norske mynter, så er den som et friskt pust i myntrekken. De andre myntene har oftest et portrett av kongen på den ene siden, og et våpenskjold på den andre. Rytterkronen viser kong Frederik IV i full mundur og til hest. Mynten var da også et prestisjeprosjekt. En ny gruve ble oppdaget i Kongsbergstraktene. Den ble raskt døpt Anna Sophie etter dronningen. Dessuten ble det bestemt at hun skulle få det første sølvlasset fra gruven; i form av mynter med bilde av kongen til hest. Det ble litt usikkerhet om stempelskjæreren som var ansatt på Kongsberg maktet å få ferdig myntene, så man hentet inn den talentfulle Olaf Wiff fra København. Han skar 22 stempler til utmyntningen; 14 med kongen til hest, og 8 med det flotte våpenskjoldet. 45 000 eksemplarer ble laget. Det er ikke mye, egentlig. Moderne minnemynter preges i 10 000-tall, og kanskje enda flere. Dronningen fikk et drøy tonn sølvmynt som gave.

Denne rytterkronen kommer på Numisma Mynthandel auksjon 6. oktober, og er vurdert til 01-kvalitet. Detaljene på mynten er virkelig verdt et studium. Det er en historisk mynt med en spennende bakgrunn. Gaven til dronningen kan bli din.

Myntgravør Olaf Wiff var mester for mynten, og detaljene er fantastiske.

Les mer: Kolbjørn Skaare: Norges mynthistorie, Oslo 1995, s. 137-138.

Pussig penning fra norsk middelalder

Olav Kyrre (1066-1093) penning med "portrett". 17 mm; 0,95 gram. Svært sjelden!

Norske middealdermynter er sjeldne, og noen er enda mer enn andre. Harald Hardråde (1047-1066) etablerte en norsk myntsystem. Der var penningen på ca. 0,9 gram standarden, og myntene inneholdt bare ca. en tredjedel sølv. Sønnene hans fortsatte å prege mynter i denne standarden.

Samtidens utenlandske mynter hadde normalt et bilde av kongen på forsiden, og et kors på baksiden. Særlig engelske pennies var godt likt, blant annet på grunn av et godt sølvinnhold. Motivet på de engelske penniene var nettopp et kongeansikt på forsiden, og et kors av varierende størrelse på baksiden. De norske middelalderkongene var godt kjent med de utenlandske myntene. Stempelskjærere og myntmestre fikk nok klar beskjed om hvordan myntene burde se ut. Dessverre var de på langt nær like talentfulle som sine engelske kolleger, så resultatet fikk en ganske spesiell lokal stil. På den mynten jeg presenterer idag er ansiktet ganske spesielt, men lett gjengjennlig; øyne, nese var tydelig tegnet, bart og skjegg utgjorde resten av kongeansiktet. Hjelmen ble bare gjengitt med streker, og halsen ble ganske fortegnet med buede linjer.

Myntene preget under Harald og sønnene hans går gjerne under navnet "Haraldslåtten", og det er en spennende serie for samlere å gi seg i kast med. Komplett får du den nok aldri, men overraskende mange ulike typer er i privat eie. Dette eksemplaret av en svært sjelden type, og til tross for hullet i blanketten er det en mynt i meget god kvalitet. Hullet kan ha oppstått i produksjonen, eller det kan være laget med en kniv av en handelsmann som ville sjekke sølvinnholdet.

Les mer om disse spennende myntene i Kolbjørn Skaare Mynt i Norge, Oslo 1978 s. 32-35, og Ahlström, Brekke. Hemmingsson: Norges mynter, Stockholm 1976, s. 14-15.

20 kroner 1883 & Co.

Dyre mynter, fine mynter og spennende mynter har vært tema for den siste uka. Nå jobber jeg med del 2 av toppauksjonen til Numisma Mynthandel, og det er nesten litt uvirkelig hvilke mynter som har ligget på pulten. 20-kroner 1883 for eksempel. Den mynten har nesten en legendarisk status i samlermiljøet. Norske gullmynter er populære samlerobjekter. De ble preget den gangen norske pengesedler var backet av gull. Den gangen vi var på gullstandarden fra 1875 til opp i 1900-årene.

Gullstandarden skulle gjøre det enklere med internasjonal handel, og sikre at en krone alltid var verdt en krone. Stabile priser og stabile lønninger ble resultatet. Norge var med i Den skandinaviske myntunionen, og både Sverige og Danmark preget gullmynter som var av samme verdi og hadde like mye gull som de norske. De kunne sirkulere om hverandre, men i Norge sirkulerte det lite gull. Nordmenn hadde tiltro til pengesedlene fra Norges Bank, og banken kontrollerte nøye hvor mange sedler som var i sirkulasjon i forhold til gullet de hadde i hvelvet. De lå trygt i hvelvet, selv om den vanlige mann i gata kunne - i teorien - veksle inn sedlene i gull om han ønsket det. Åpningstidene i luka hos Norges Bank skal visstnok ikke ha vært særlig publikumsvennlig.

Da nazistene innvaderte og tok over Norge, så ble gullet smuglet ut av landet og ble plassert først i England og så i USA. Mynter fra den legendariske "Gulltransporten" er populære blant samlere, selv om det faktisk utgjør brorparten av de gullmyntene som finnes på samlermarkedet idag. En av de myntene som etter sigende ikke var med i "Gulltransporten" er 20-kroner 1883. Det ble likevel funnet 2 stykker, i følge Gunnar Thesen i Oslo Myntgalleri (han var med da myntene fra "Gulltransporten" ble hentet hjem til Norge). Hvor mange 20-kroner 1883 som er i markedet er usikkert, men de fleste samlere nevner at det finnes 40 stykker. Det ble preget 35 900 i følge katalogen Norges Mynter, men ingen vet hvor de resterende befinner seg idag. De kan væe smeltet ned, eller de kan ligge i en tønne i kjelleren til en europeisk storbank.

20-kroner 1883 er altså en sjelden mynt, og de aller fleste mangler den for å sikre seg et komplett sett norske gullmynter. Det er stadig flere som ønsker seg et slikt komplett sett, og derfor har da også prisen på mynten steget kraftig. For tre-fire år siden lå prisen på et 01-eksemplar på rundt 100-110 000 kroner, men prisen har steget jevnt og et eksemplar ble for et års tid siden solgt for 240 000 kroner. Numisma skal selge et eksemplar i veldig pen 01+ kvalitet 6. oktober, og det skal bli spennende å se hva den går for.

Som sagt har det ligget end el spennende mynter på pulten i det siste, og jeg skal presentere noen av dem i bloggen framover. Det er mynter i god kvalitet som 10-kroner 1902 i 0, altså helt usirkulert. Den sjeldne 1/2-speciedaleren fra 1873. Den mynten ble spesiallaget til kong Oscar IIs kroningsreise sommeren 1873. En annen kongelig mynt er reisedaleren 1704. Spesielle mynter som 2-kronen 1909 har jeg også fått tatt i nærmere øyensyn; denne mynten finnes egentlig ikke i følge kildene, men er kjent i 8 eller 9 eksemplarer.

Jeg presenterer en ny mynt i morgen.

10 kroner for stemmeretten

Siri Dokkens vinnerutkast til neste års minnemyny. Bilde:  Norges Bank.

Neste år slipper Norges Bank en ny minnemynt. Den utgis i anledning at det er 100 år siden Storinget ga kvinner stemmerett. Skjønt ga og ga, stemmeretten ble kjempet fram fra grasrotoa. Det er nettopp det Siri Dokken så mesterlig har klart å få fram på sin minnemynt for jubileet. "Å løfte i flokk" har hun kalt motivet. Det viser fire kvinner som med kraft og utholdenhet flytter på en grense eller en skjevhet. Kanskje kan den skjeve linjen de dytter på er graden av likestilling i Norge? For Siri Dokken er det i alle fall meningen å vise at demokrati kommer nedenfra og handler om å flytte akser og tyngdepunkt, og skape forandring, slik hun sier i Norges Banks pressemelding.

Det ser ut som et riktig og interessant motiv for en mynt. 

Myntsamlere vil raskt kjenne igjen den generelle utformingen; her er motivet delt i to felter, der det ene er større enn det andre. Vi kan allerede nå med nesten 100% sikkerhet si at det ene feltet il være blankt og det andre matt, slik at kontrasten mellom de to feltene understrekes. Slik har man designet norske minnemynter i flere år, blant annet til Abel-jubileet i 2002. Det er mulig denne generelle utformingen er en trygg ramme som nye designere kan prøve seg innenfor. Dersom det hjelper, så er det en bra ting; det utgis for få nye mynter her i landet, og flere bør prøve seg på myntdesign. 

Derimot har jeg litt større problemer med historiefortellingen. Dersom meningen er å få fram det kollektive og samlende arbeidet med å kjempe fram kvinnenes stemmerett, så synes jeg det er merkelig at mennene er helt fraværende på mynten. Kvinnenes stemmerett var resultatet av mange tiårs kamp for allmenn stemmerett. Gjennom hele 1890-tallet ble det arrangert egne stemmerettstog 17. mai, og parolen var stemmerett for menn OG kvinner. Disse demonstrasjonene hadde stor deltagelse, og for mange var spørsmålet viktigere enn å oppløse unionen med Sverige. Kvinnene fikk riktignok stemmeretten sist og det kan nok tolkes som kronen på verket, men det var mange menn som sto last og brast med sine mødre, søstre, koner og kjærester i denne kampen. 

Dessuten ønsker Siri Dokken å feire demokratiet generelt med denne mynten,  om jeg forstår pressemeldingen fra Norges Bank rett. Da er det også rart at menn ikke er med på mynten. Dette er ikke bare sagt i likestillingens navn, men også for å fortelle historien slik den foregikk og ikke bygge opp om myter om at kvinner sto mot menn, eller sto helt alene, i kampen for demokrati i Norge. 

Mynten slippes på den internasjonale kvinnedagen 8. mars neste år. Det skal bli spennende å se det endelige resultatet, og det er bare å ønske den ferske myntdesigneren lykke tili arbeidet med ferdigstillelsen. 

Konkurrenten: Oslo Myntgalleri

Oslo Myntgalleri åpnet 1. september, og her er glade mynthandlere ved disken: Sten Runar Eek og Arne Riise.

Lørdag fikk jeg en ny konkurrent: Oslo Myntgalleri åpnet dørene. Oslo Myntgalleri er en ny myntforretning som har entusiastiske myntsamlere som eiere. Det er slik det bør være i myntbransjen; samlere på begge sider av disken, ansatte som vet hva de holder på med og selgere som kjenner samlernes helt spesielle behov. Her er kjente navn som Arne Riise, Olaf Furre og Gunnar Thesen med på laget, samt Per Christian Lindstad og Sten Runar Eek. Siden jeg selv er ansatt i Numisma Mynthandel AS burde jeg kanskje se på dem som konkurrenter, men nå er myntbransjen såpass liten at jeg heller får kalle dem kolleger. Jeg ser fram til å handle mynter til min egen samling der, nemlig bittesmå greske sølvmynter. Gratulerer med åpningen.

Katalogarbeid

Gimsøydaleren 1546. Norges første store sølvmynt. Ett av seks eksemplarer i privat eie. 29,2 gram

Det har ikke skjedd mye i bloggen denne sommeren. Det skyldes ikke mangel på hendelser og nyheter. Det skyldes rett og slett at det har vært mye å gjøre på jobben - og en velfortjent ferie. Mye å gjøre på jobben betyr også at det er mange spennende mynter å undersøke. Numisma Mynthandel AS fikk oppdraget med å selge en flott myntsamling like før ferien, og den har vi jobbet med siden. Det er en ganske kompakt samling med norske typemynter fra Harald Hardråde (1047-1066) til Oscar I (1845-1859). Det er en slags norgeshistorie med 70 mynter, i tillegg til en liten gruppe danske og svenske mynter. De utenlandske myntene supplerer den norske myntrekken. Selvsagt er det naturlige høydepunktet Gimsøydaleren fra 1546. Denne mynten var norges første daler; eller større sølvmynt. Forbildet til mynten er å finne i samtidige europeiske dalere, og selve utformingen minner mye om thalere fra den tyske delstaten Sachsen. Bare en håndfull er kjent i private samlingen. Av de seks - 6 - kjente blir til og med et eksemplar regnet som tapt. Et annet sitter fast i DNBs imponerende samling norske mynter. Blant de da fire - 4 - resterende sitter tre - 3 - fast i store norske samlinger. Ingen vet når noen av dem kommer ut for salg, så de som har ambisjoner om å sikre seg en Gimsøydaler har denne muligheten i høst. I de siste timene har jeg arbeidet med katalogen, og når denne bloggen er publisert er den forhåpentligvis tilgjengelig som nedlastbar pdf. Det har vært mye arbeid med provenienser (omsetningshistorie på myntene) og bilder (det å ta bilder av mynter er ikke enkelt). Når det arbeidet nå er gjort blir det mer tid til egen samling, forhåpentligvis.

PS. Auksjonen finner sted i Wilhelmsenbygget, Olav Vs gate 5 i Oslo 6. oktober 2012 fra klokken 1100. 

Fantastisk gullbrakteat!

Gullbrakteat laget i Skandinavia tidlig på 400-tallet. 80 mm; 31,2 gram.

Gullbrakteater er fantastiske gjenstander. Det er noen av de mest imponerende numismatiske objektene en myntsamler kan skaffe seg. De skandinaviske gullbrakteatene er tydelig inspirert av antikke romerske mynter, men regnes ikke som mynter i streng forstand. Noen ville vel kalle det medaljonger. Jeg vet for lite om hvordan disse ble brukt, så jeg skal ikke spekulere om det i denne bloggen. Det jeg derimot kan si sikkert er at det var spennende å reise til Det Store Utland på vegne av en kunde og hente en slik gullbrakteat. Det er en stor brakteat; den måter hele 80 mm i diameter og veier 31,2 gram. Det sentrale motivet på brakteaten er et mannshode og en knelende hest, og dette er tolket som Odin som helbreder Balders skadde hest. Dette motivet går igjen på mange brakteater, og typisk nok finnes det serier der alle er i ulik størrelse og preget med det samme stemplet. Dekorasjonene rundt er preget med små stempler, og på baksiden ser man dette som litt svakere mønster. Det er jo det som er selve definisjonen av en brakteat: At motivet på forsiden går igjen som speilvendt motiv på baksiden. Dette eksemplaret har i tillegg et nydelig filigransarbeide i form av spiraler og en liten maske over Odin. Det gir et slående inntrykk av folkevandringstidens fantastiske gullarbeider. Ut fra utformingen kan eksperter plassere denne brakteaten blant de som vanligvis er funnet på Gotland, Sør-Sverige og Polen, produsert tidlig på 400-tallet.

Et spennende objekt, rett og slett. Det finnes noen ganske få private samlinger med slike brakteater, men de aller fleste ligger i ulike museer. Dette eksemplaret er blant de 10 beste som finnes idag, og en av de aller største av denne spesielle typen..

Kom gjerne med tilleggsinformasjon!

Labo-funnet var juks - ikke overraskende

NRK melder idag at Labo-funnet av romerske mynter var juks. Det forteller ekspertene til NRK idag: Forfalskning med mynter.

Det er ikke overraskende.

Allerede kort tid etter funnet ble hausset opp av faginnstansene, ble funnet gjenstand for en kritisk analyse i denne bloggen: Er :Labo-funnet en spøk? Selvsagt førte en slik kritisk blogg bare til en mur av taushet, dessverre. Det skulle ta mer enn et år før arkeologene bestemte seg for at det var noen som hadde "saltet" jordhaugene med slitte og lite verdifulle, men likevel gamle mynter.

Det er hyggelig at Håkon Ingvaldsen ved Kulturhistorisk museum nå har landet på den samme konklusjonen jeg gjorde i fjor. Sent, men godt. Du kan lese mer om saken her: Myntbløff er avslørt.

Jeg arbeider i myntbransjen, og har solgt mange slike "Labo-mynter" opp gjennom årene. Du ser dem gjerne samlet i myntbutikken, både med svart, grønn og rød farge. Alt etter hvilket jordsmonn de har ligget i. Hadde de ligget i samme jordsmonn, så hadde de selvsagt hatt svært lik farge. Du ser dem også blandet sammen med andre mynter som kan være flere hundre år eldre eller yngre, akkurat som i dette "funnet". Dette er selvsagt mange arkeologer klar over, men dessverre er det ikke alltid enkelt å få gehør for en noe mer kritisk røst. De er også svært tilgjengelige på utenlandske nettauksjoner. Myntene koster ikke mye - kanskje bare en femtilapp. Underholdningsverdien i å spøke med arkeologene større, tydeligvis.

Myntene ligger nå på museum, og pussig nok har arkeologene bestemt seg for å la være å opplyse om fadesen i utstillingen. Det er rar etikk all den tid den ansvarlige truer med å anmelde spøkefuglen til politiet. Da kan vel andre anmelde museet for forskningsjuks?

Nå venter jeg bare på at nestemann vil forsøke seg. Det skjer før eller siden, selvsagt. Det er selvsagt slemt av meg å humre ved arbeidsbordet nå, men du verden; hadde de bare tatt med myntene ned i butikken, så hadde vi da avklart dette for et år siden.

Bie til besvær

Bien på mynten fra 1958 har faktisk alle seks beinene i behold - tross en populær vandrehistorie om at den er særlig verdifull fordi den bare har fire bein.

"Den 10-øren der bia har fire bein, er ikke den ganske mye verdt?" Det er et spørsmål jeg ganske ofte får i butikken. Dessverre er det en moderne myte. Det finnes ingen norske 10-ører der bia har fire bein, og det er ingen norske 10-øringer laget etter krigen som er mye verdt.

Mynten det er snakk om er 10-øre 1958. Denne mynten ser litt annerledes ut enn de 10-ørene som kom årene etter. 10-øren med bie ble preget hvert år fra 1958 til 1973, og det i store opplag. I følge Norges  mynter 2012, som ikke alltid treffer markedsprisene, så er de fem mest verdifulle 10-øringene i denne serien verdt 400 kroner (1958), 350 (1961), 250 (1959), 200 (1965) og 125 (1960). Det forutsetter at myntene er i absolutt perfekt, ubrukt, usirkulert stand. Den minste antydning til spor etter sirkulasjon, og myntene er verdt en brøkdel. Eller; de koster en brøkdel. Katalogverdi handler ofte mer om hva man må regne med å betale for en mynt, enn det handler om hvor mye du får for en mynt du selger. Likevel; 10-øre 1958 ligger på topp i serien, men det skyldes altså ikke antallet bein.

Det er nemlig slik at 10-øre 1958 har en bie med seks bein. På bildet over er hvert bein talt opp, og jeg kommer til seks stykker. Den har altså like mange bein som på 10-øringen fra 1959, men som man kan se er utseendet litt annerledes. Årsaken til at man tror det bare er fire bein på mynten er at nummer 3 og 5 er ganske svake på alle myntene. Det skyldes at Den Kongelige Mynt ikke maktet å prege myntene fullstendig, og en slik feil gir normalt sett ikke en høyere verdi på en mynt. Numismatikere kaller det svakt preg, og trekker slike mangler fra på prisen.

10-øringen med bie er en del av den myntrekken professor Per Palle Storm designet. Det var den første myntrekken i Norge som hadde dyr på den ene siden. Det vakte sterke reaksjoner blant numismatikere, politikere og andre, blant annet konkurrenten myntgravør Øivind Hansen. Det er en historie jeg ikke skal gå inn på her, men må legge til at årsaken til forskjellen mellom 1958 og 1959-myntene skyldes at myntgravøren fikk i oppdrag å stramme opp professorens modelleringer. Derfor er alle beina på bien fra 1959 svært mye tydeligere enn på utgaven fra det første året.

Noen stor verdi er det altså ikke i 10-øringer fra 1958, men de er i toppkvalitet ganske ettertraktede av samere - uansett om man finner alle beina til bien eller ikke.

Jefimok: Russisk mynt med norske aner

Mynten du alltid har ønsket deg er en russisk jefimok med norske aner. En slik mynt er nå til salgs hos Numisma Mynthandel i Oslo. Det er 14 år siden sist en slik mynt var til salgs i Norge. Mynten har alt du kan forlange: Størrelse, historie og sjeldenhet. Det er en perfekt kombinasjon for en mynt nå og i fremtiden.

Denne jefimoken er laget av en norsk speciedaler fra 1634, preget i Christiania under kong Christian IV. Det er kjent ett annet eksemplar fra dette årstallet, og den ligger i Den kgl. Mønt- og Medaillesamling i København. 

Jefimoker er spennende og sjeldne mynter. Bakgrunnen for disse myntene var at den russiske tsaren Alexei Michailovich (1645-1676) forsøke å berike statskassen gjennom en reform av myntvesenet. På midten av 1600-tallet hadde ikke russerne tradisjon for å preget store sølvmynter, og de myntene er preget var små sølvkopeker. Det gikk 100 kopek på en rubel, men rubelen fantes bare på papiret som en regnskapspenge. Men handelen på 1600-tallet krevde større sølvmynter for å fungere effektivt, og dette forsøkte man å bøte med å overstemple utenlandske mynter. Disse ble kalt jefimoker.

Ordet jefimok kom fra det polske ordet på joachimsthalere; joachimik. Joachimsthalere var navnet på stor sølvmynter preget i Joachimsthal i dagens Tsjekkia. Nesten alle store sølvmynter på denne tiden fikk tilnavnet, men de ble snart forkortet til bare thaler. Senere ble det til daler og dollar, begge kjente begreper på gode penger den dag i dag. Jefimoker er altså godt plassert i verdens mynthistorie.

Jefimoker var gyldige betalingsmidler fra 1655 til 1659. Russiske myndigheter kjøpte utenlandske daler-mynter til 50 og 48 kopek stykket. De gjorde ikke mye mer med dem enn å stemple dem med to stempler; ett med St. Georg og dragen og ett med årstallet 1655. Dette var god business da myntene ble satt i omløp med en verdi på 64 kopek. Utlendinger fikk ikke lov til å betale med utenlandske mynter, men måtte bruke russiske mynter i all handel. Hele systemet ble gjort avleggs etter noen få år. Bevarte regnskaper forteller at det ble laget om lag 800 000 jefimoker.

Norske mynter spilte ingen hovedrolle i dette dramaet. Det finnes ikke mange jefimoker med norske aner i dagens marked. Den fremste russiske eksperten publiserte i 1988 en liste på 19 norske jefimoker, og bare fire av disse var i privat eie. Da en norsk mynthandler solgte et jefimok for 146 250 kroner i 1994 regnet man med at det var 21 kjente norske jefimoker. Siden den gang har det dukket opp dette og et par eksemplarer til, etter det vi kjenner til. Vi snakker om en mynttype det finnes svært få av tilgjengelig for samlere, kanskje bare syv stykker i privat eie. Med bare noen få unntak er alle jefimoker med norske aner i norske eller utenlandske museer, og ingen av dem kommer ut på markedet.

Denne jefimoken laget av en norsk speciedaler er altså til salgs hos Numisma Mynthandel AS i Oslo. Prisen oppgis bare ved forespørsel. Det er også flere som tilbyr research-tjenester og sjeldenhets-analyser av norske mynter. Dette er noe interesserte kan bestille, og dersom noen trenger tips om den beste i bransjen, så er det bare å sende en mail.

NNF-møte: Carl XIV Johan

Den svenske numismatikeren Lars O. Lagerqvist gjestet Norsk Numismatisk Forening denne uken. Kong Carl XIV Johan (1763-1844) var tema for møtet, både hans liv, hans mynter og hans medaljer. Lagerqvist er tidligere sjef for Kunglige Myntkabinettet i Stockholm, og er en numismatiker med stor kunnskap om mynter og mennene bak dem. Det er alltid gjevt å få besøk av en person som Lagerqvist. Han forteller levende om historiske personer, og vekker nysgjerrigheten hos tilhørerne. Det var mange fremmøtte.

Carl Johan er da også en konge som interesserer myntsamlere litt mer enn mange andre konger. Det var under Carl Johan vi fikk de første norske speciedalerne etter selvstendigheten i 1814. Disse myntene er klassikere og er sterkt ønsket i mange samlinger - det er bare et spørsmål om penger og pris.

Lagerqvist fortalte om både kjente og ukjente sider ved Carl Johan, og det ble fortalt mange anekdoter gjennom kvelden. Han rettet også opp misforståelsen rundt kongens høyde. Carl Johan vokste opp i Pau i Frankrike, og da han vervet seg til hæren ble han målt til 178 cm på strømpelesten. Siden har alle historikere referert til nettopp denne høyden, vel uvitende om at middelhavsfolk fortsetter å vokse til opp i 20-åra. Lagerqvist hadde gjort egne undersøkelser, blant annet av kongens uniformer, og kommet til at Carl Johan i alle fall ble 185 cm høy. Høyden går også tydelig fram av samtidige malerier.

Kong Carl XIV Johan ble kronet til norsk konge i 1818. Da var han allerede kronet til svensk konge. Da han var kronet ble det ropt ut til tilskuerne: "Nu er Carl Johan kronet til sveriges konge, han og ingen annen." I den forbindelse går det en historie om kroningsmiddagen. Det var mange gjester til stede, og maten ble servert etter rang. De kongelige ble selvsagt servert først, og da de var ferdige med å spise, så ble all mat tatt fra bordet - om du var ferdig med å spise eller ikke. Dette skapte sterk frustrasjon hos enkelte, og en ganske påseilet svensk offiser reiste seg og sa: "Nu er Carl Johan mett, han og ingen annen."

Det er ukjent om dette fikk noe etterspill for offiseren, men anekdoten lever videre, og i Trondheim er det vanlig å fortelle den om kroningsmiddagen til kong Carl XV i 1860.

Gjenfunnet 17. mai-medalje

Norske 17. mai-medaljer har sine fans. Flere generasjoner norske myntsamlere har forsøkt å skaffe seg en komplett samling 17. mai-medaljer. Ingen har lykkes. De som ble utgitt av Det norske Arbeiderparti er blant de virkelig sjeldne. Det er et lite mysterium, da det ofte deltok tusenvis av ivrige demonstranter i deres 17. mai-tog for allmenn stemmerett. Samlere har lenge kjent til medaljene for arbeidertoget i 1889 (Kvist nr. 20), 1896 (nr. 32), 1897 (nr. 35), 1898 (nr. 39), 1899 (nr. 41) og 1901 (nr. 49). Nå har det dukket opp nok en medalje: Arbeidertoget i 1900.

Det har vært litt disputt om akkurat den medaljen: Noen har hevdet at den slett ikke eksisterte, mens andre har vært noe mer optimistiske og støttet seg på kunngjøringen i Social-Demokraten i mai 1900 som annonserte medaljen. Avisen kunngjorde at medaljen kostet 25 øre og at alle som ville delta i demonstrasjonen pliktet å bære den. Til tross for 6000 deltagere, så kjenner vi altså ikke til flere enn ett eksemplar av denne medaljen.

De ulike 17. mai-medaljene fra arbeiderbevegelsen har motiver knyttet til kampen for et bedre Norge. "Fred mellem folkene" kunngjorde medaljen fra 1896; med en klar adresse til våpenlobbyen i Venstre og skytterbevegelsen som ønsket konfrontasjon med svenskene. Temaet for medaljen fra 1900 er opplysning og kunnskap, symbolisert med en åpen bok og to fakler. Det har alltid vært en sentral oppgave for arbeiderbevegelsen; samhold er makt, og samhold kommer gjennom kunnskap om klassetilhørighet og politikk.

Nå kan vi endelig studere alle de ulike medaljene fra arbeiderbevegelsen. Det er alltid morsomt når nye og ukjente ting kommer fram i lyset. Dette er i tillegg snakk om en medalje av større historisk betydning.

Kjetil Kvist: Katalog over 17. mai-medaljer, Internettutgave 2003.

Kjetil Kvist: Arbeiderne og 17. mai, Numisma Asloia 217-218/1995.

Et skattefunn på nettauksjon

Auksjoner på internett kan være veldig spennende. Hundretusenvis av mynter, medaljer og sedler selges hver eneste dag verden rundt. Alt er tilgjengelig for alle med internettilgang.

Man skulle tro at det ikke lenger var mulig å gjøre gode kjøp på internett. Alle har jo tilgang, så alle har jo sjansen til å by? Men, neida. Det skjer at noe glipper gjennom. Jeg fikk et tips om denne medaljen. Den dukket opp på en skandinavisk nettauksjon, og jeg ble alene om å by på den. Utropsprisen var meget beskjeden og jeg var forberedt på å gå langt for å skaffe meg medaljen. Det slapp jeg, og det er jeg glad for. Det er en meget sjelden medalje. Så langt kjenner jeg til bare to omsetninger på auksjon; ett veldig fint eksemplar som ble solgt for 6000 kroner og et annet slitt eksemplar som gikk for 1450 kroner. Dette er det tredje kjente eksemplaret av arten.

17. mai-medaljer var en gang svært populære i Norge. Det ble solgt 100 000-vis i Kristiania helt fra 1881 til 1920. Det var en fin 17. mai-dekorasjon, men den er nå mer eller mindre glemt. De som ikke har glemt dem er samlere. Disse medaljene var ofte produsert i billige metaller som aluminium og gylt bronse, og ble gjerne solgt av visergutter på gata for noen øre stykket. Hvert år ble det laget nye medaljer med patriotiske motiver. Selv om det ikke ble laget noen medalje i krigsåret 1918 (da feiringen av 17. mai var meget dempet), så var det ofte konkurrerende medaljer. Det ble laget medaljer for den vanlige 17. mai-feiringen, og for stemmerettstogene. Noen kjøpmenn spekulerte også i medaljeinteressen, og de fikk laget medaljer i utlandet for å selge dem i Norge. I alt kjenner vi til minst 128 ulike medaler, utgitt fram til 2011. De aller fleste ble laget før 1920.

Den medaljen jeg sikret meg er antagelig laget for norsk-amerikanere. Det er måten "mai" er skrevet på som avslører den: "MAY". Vi vet at 17. mai-feiringen er viktig i USA, og da medaljen ble utgitt feiret Grunnloven 75-års jubileum. Den ble preget i tinn, og hullet ble laget for å sy den på et bånd.

Hvor mange flere slike medaljer som vil bli funnet på nettauksjoner er ikke sikkert. Nordmenn har samlet 17. mai-medaljer i 100 år, men det har dukket opp svært få eksemplarer av denne medaljen. Et artig funn.

Du kan lese mer om 17. mai-medaljer her: Kjetil Kvist: Katalog over 17. mai-medaljer (pdf).

Snart verdiløse pengesedler

Allerede 1. november 2012 blir flere norske sedler helt verdiløse. Det gjelder 1000-kroner med portrett av C.M. Falsen, 500-kroner med portrett av E. Grieg, 100-kroner med portrett av C. Collett og 50-kroner med portrett av A.O. Vinje. Dette er sedler som er kjent som 6. utgave, altså den sjette rekken med sedler etter krone-sedlene kom i 1877. Sedler fra 1. til 5. utgave er allerede nullet av Norges Bank, det vil si de ikke lenger er mulige å veksle inn til nyere sedler. Les mer: Gamle 1000-lapper uten verdi?

Et par av sedlene i 6. utgaven er interessante i et numismatisk perspektiv: 50-kronen var den første med nynorsk tekst, og skapte voldsomme reaksjoner da den kom ut første gang i 1984. 100-kronen var den første med portrett av en kvinne, nemlig forfatteren Camilla Collett.

Nå gjelder det å finne fram alle gjemte og glemte sedler, og så få vekslet dem inn i nyere utgaver. Etter det vil man måtte søke Norges Bank om å få vekslet inn sedlene, og erfaringsmestsig skjer det bare i unntakstilfeller.

"Våre anslag tyder på at det finnes 600.000 tusenkronesedler, 160.000 500-kronesedler, 120.000 hundrelapper og 1,6 millioner 50-kronesedler" sa Kari-Anne Røisgård kommunikasjonsrådgiver i Norges Bank til Aftenposten.no. Det er i grunn nok til alle.

Samlere kan nok være villige til å kjøpe disse sedlene også etter 1. november, men de vil være særdeles kresne og kritiske. Sedler med bretter eller lette folder vil neppe få samlerens oppmerksomhet. Det skal lite til for å gjøre seddelen mndre attraktiv for en samler, selv om den ser veldig pen og fin ut for alle andre. De pene sedlene vil være interessante for samlere, men jeg vil tro at 1000-lappen heller vil omsettes for under pålydende i nær framtid.

500-lappen med portrett av Edvard Grieg er et unntak. Den seddelen sirkulerte bare noen få år, og er allerede et ettertrakted samlerobjekt. Men igjen gjelder det at seddelen er ubrettet og ren. Sedler som bærer det minste spor av å ha vært i sirkulasjon vil være mindre interessante for en samler.

Det er likevel noen pussigheter det er verdt å lete etter:

*1000-lappen finnes med manglende trykk på baksiden. Den er verdt mange ganger pålydende.

*100-lappen finnes med omvendt vannmerke. Disse omsettes for om lagt to til tre ganger pålydende.

*50-lappen finnes uten portrett og valøtekst (utgitt 1990 og 1993) og disse er meget verdifulle.

Fantastisk samling!

En fantastisk samling mynter legges ut for salg i disse dager. Samlingen er bygget opp av Archer M. Huntington, og ble i sin tid gitt til The Hispanic Society of America. Det er det anerkjente internasjonale auksjonfirmaet Sotheby's som står for salget. "Magnificent Coins of the Spanish World" sier de på sine nettsider.

Det er virkelig en fantastisk samling - i ordets rette forstand. Det kryr av sjeldenheter i samlingen, og det er heller ingenting i veien med kvalitetene. Her er det mynter som vil få alle seriøse samlere til å sikle. Blant sjeldenhetene er den legendariske Eid Mar-denaren. Denne ble preget i år 42 f.Kr. av Brutus for å minne attentat mot Julius Cæsar i 44 f.Kr. - et attentat Brutus selv var med på.

Samlingen består av nær 38 000 mynter, alle med tilknyting til Spania. Den vil bli solgt samlet, og inntektene vil gå til foreningens framtidige innkjøp og bevaring av eksisterende samlinger. Budgivningen vil selvsagt foregå skriftlig, og det er neppe mulig for hvem som helst melde seg på. Prisantydningen er mellom 25 og 35 millioner amerikanske dollar. 8. mars er auksjonsdato, og det er mulig beskue samlingen fra midten av februar. Alt vil foregå i New York.

Det er bare å gratulere den framtidige eier på forhånd.

Les mer: Sotheby's.

Astrid Lindgren og Greta Garbo på svenske sedler

Svenskene skal oppgradere sine sedler. Astrid Lindgren vil komme på 20-kronor seddelen, mens Greta Garbo skal få plass på 100-kronor seddelen. Så kommer Evert Taube på 50-kronor, Ingmar Bergman på 200-kronor, Birgit Nilsson på 500-kronor og Dag Hammarskjöld på 1000-kronor. Dessverre vil detta arbeide ta tid, og vi får ikke se sedlene før tidligst 2015. Les mer: Nya sedlar och mynt.

Den svenske krona ligger kanskje lavere i kurs enn den norske, men jeg må si at dette prosjektet virker veldig spenstig. Dette er svært kjente ansikter fra det 20. århundret. Jeg venter spent på det ferdige resultatet, og gleder meg til å få tak i nok et par til samlingen pene piker på pengesedler.

Minnemedaljen som skuffet

Bilde: DNM/Samlerhuset.

«Ikke Kongen verdig» sto det på forsida av VG denne uka. Det var bloggeierens kommentar til minnemedaljen Det norske myntverket utga i forbindelse med kong Harald Vs 75-års dag. Medaljen markedsføres tungt av Samlerhuset. Mange samlere har reagert på både medaljen og markedsføringen. Det er uvanlig at en norsk minnemedalje får så mye oppmerksomhet i en av landets største aviser. Meningene er delte om medaljen. VGs anmelder ga medaljen terningkast 2 og mente den var "Ganske dårlig".

«Det er jo slik han ser ut» ble det sagt.

Dersom man ønsket seg et helt realistisk portrett av kongen på minnemedaljen, så kunne man valgt et fotografi istedenfor. Den franske kunstneren Joaquin Jimenez er en anerkjent mynt- og medaljedesigner. Minnemedaljen er et veldig typisk produkt fra ham, og er framstilt i en stil han har gjort til sitt varemerke gjennom mange ulike samlerserier.

Den franske kunstneren framstiller kong Harald med dype og markerte rynker. Under enkelte lysforhold, så ser kongens kinn nesten ut som en uttørket rosin. Hudfoldene på kongens hals er overdrevne. Det virker nesten som Jimenez har lagt sin flid i å framheve og utbrodere disse trekkene hos kong Harald. Det er som om rynkene skal formidle kongens personlighet.

Samtidig virker hele medaljen overdynget. Innskriftene er plassert litt her og der, og kongen selv må konkurrere om oppmerksomheten med et stort 75-tall. Slottsbygningen er spennende framstilt av kunstnere, men så har noen plassert et norsk flagg i flaggstanga. Ikke bare er flagget helt feil, men det er også så ute av proporsjoner med resten av bygningen at det ville ha revet med seg både mast og tak om det virkelig hadde fått blafre i vinden.

Det er ingen automatikk i at produktet er godt selv om det er en anerkjent kunstner som har levert det. Minnemedaljen er utformet for å passe inn «Kongeriket Norge», en samlerserie med forgylte messingmedaljer Samlerhuset markedsfører og selger. Denne serien har også tidligere skapt debatt om kvalitet og verdi, se for eksempel bloggposten «Sur kjærlighet.»

Jeg tror at mange hadde forventet seg noe annet fra Det norske myntverket, særlig når det gjelder en medalje som skal feire en folkekjær og respektert konge.

Flere norske kunstnere har klart å skape flotte kongeportretter i forbindelse med monarkenes jubileer. Det er selvsagt også utgitt en hel rekke medaljer av dårlig kunstnerisk kvalitet, så det er ikke noe nytt med denne minnemedaljen. Likevel burde jo Det norske myntverket strukket noe lenger og hatt litt større ambisjoner også denne gang.

Da Norge feiret kong Haakon VIIs 100-års jubileum i 1972 ble det utgitt en flott minnemedalje i massivt gull og klingende sølv. Portrettet på medaljen ble modellert av den anerkjente norske skulptøren Nils Aas. Han modellerte ikke bare denne medaljen i forbindelse med jubileet, men også den flotte statuen av kongen som idag står på 7. juni-plassen i Oslo. Portrettet på medaljen går igjen på statuen, og framstiller monarken meget levende.


Aas' medalje krever en del av den som ser den. Hans portrett av kongen er et man kan fordype seg i og tolke på flere måter. Kanskje det ligger noe i det at kongen ser like furet og værbitt ut som landets fjell? Kanskje det sier noe om både mannen og kongsgjerningen? Det er også verdt å merke seg at innskriften på medaljen ikke dominerer over portrettet.

Et annet kraftfullt kongeportrett ble modellert av Øivind Hansen som var en respektert norsk myntgravør. Hans portrett av kong Olav V ble brukt på minnemynten til monarkens 75-års dag i 1978. Mynten var en solid sølvmynt på 50-kroner, og er kanskje en av de flotteste myntene som er preget her i landet.


Hansens portrett av folkekongen er majestetisk. Heller ikke kong Olav blir framstilt med fotografisk nøyaktighet, men portrettet forsøker å formidle noe mer enn bare å avbilde en gammel mann. Kongen er idealisert og det er en følelse av verdighet over ansiktsdragene. Vi ser hvem det er, selv om det ikke er noen innskrift rundt portrettet.

Det norske myntverket kunne godt ha strukket seg mot den kunstneriske standarden Aas' og Hansens kongeportretter sto for.

«Er dette så viktig» kan man spørre seg om.

Selvsagt er det mange ting som er langt viktigere enn en minnemedalje. Men gjennom et par tusen år har konger og keisere fått sine portretter på mynter og medaljer. I mange tilfeller er disse myntportrettene de eneste avbildningene som finnes av dem. Her i landet har vi også en lang tradisjon med mynt- og medaljeportretter, og da er det av en viss betydning hvordan vi viderefører denne historien. Det som blir utgitt idag, vil være slik verden ser oss en gang i framtida. Hvordan vi ønsket å framstille landets statsoverhode vil bli tolket og forsøkt forklart for et nysgjerrig publikum. Minnemedaljen er utgitt, og derfor er det også viktig å formidle noe annet enn bare slappe «la det skure»-holdninger. Jeg tror fint vi kan forlange noe mer av Det norske myntverkets utgivelser, enten det er medaljer eller mynter.

Hva kong Harald føler om debatten? Det vet jeg ikke. Jeg regner med at Kongen er fornøyd med å bli 75 år og være omgitt av familien – og han setter sikkert pris på feiringen.

Kanada feirer med vikinger i gull

Kanada feirer sitt 150-års jubileum i 2017, og har allerede nå startet nedtellingen med flotte mynt i gull. En av myntene har en spesiell tilknytning til oss her i landet. Den har to vikinger og et skip som motiv og er preget i massivt og helt rent gull. Ikke noe gullforgylt skrot fra kanadierne, altså.

Nordmenn har alle vokst opp med historier om at vikingene oppdaget Amerika flere hundre år før Christoffer Columbus. Vikingene kalte landet Vinland, men akkurat hvor i Amerika det stedet lå er det ingen som vet helt sikkert. Alt fra Newfoundland i Kanada til Virginia i USA har vært foreslått. Det har heller ikke vært helt klart hva navnet Vinland siktet til; var det fordi det vokste vindruer der, eller var det de fruktbare landområdene som inspirerte til navnet?

Den norske forfatteren Helge Ingstad fant en vikingebosetning i L'Anse Aux Meadows i Newfoundland. Han var overbevist om at Vinland lå nettopp der. Det er selvfølgelig dette som er bakgrunnen for utgivelsen av denne kanadiske mynten.

I følge tradisjonell historieskrivning var det Leiv Eiriksson som oppdaget Amerika - eller Vinland rundt år 1000 e.Kr. Det er utgitt flere mynter til minne om dette, blant annet fra USA, Island og Benin. Tidligere har da også Kanada ugitt en 5-dollar mynt til minne om vikingenes bosettelser i landet. Denne mynten ble utgitt i et spesielt sett sammen med en norsk 20-krone, som jo har et vikingeskip som motiv. Da norsk-amerikanerne feiret 100-års innvandrerjubileum i 1925, så ble da også Leiv Eirikssons landfall i Amerika minnet med en medalje. Det begynner å bli mulig å bygge en ganske omfattende samling rundt temaet norsk-amerikanske forbindelser.

Denne nye mynten har 200 dollar som pålydende, og er preget i 15,43 gram helt rent gull. Det blir bare preget 3000 eksemplarer av mynten, mindre enn en tiendel av hva Norges Bank synes er greit for norske minnemynter. Kanadierne tar drøye 1200 kanadiske dollar for den, eller om lag 7000 kroner.

Les mer på Where is Vinland? og Royal Canadian Mint.

Steinhard valuta på auksjon

Steinpenger fra øya Yap er kanskje de mest kuriøse betalingsmidlene vi kjenner til. Tidligere denne måneden ble en slik steinpenge solgt på auksjon i USA. Det var en tradisjonell myntaruksjon arrangert av Stack's Bowers Galleries, og den inneholdt ellers alt fra sjeldne antikke greske mynter til moderne kinesiske gullmynter. Steinpengen fra Yap var likevel det mest spesielle objektet på auksjonen.

Yap er en delstat i Mikronesia-føderasjonen i det vestlige Stillehavet. Selv om amerikanske dollar er gjengs valuta idag, så er faktisk steinpengene betalingsmidler i enkelte typer tradisjonelle transaksjoner. Steinpengene finnes i ulike størrelser, og under ulike navn. Det mest brukte er rai, som betyr stor.

Hvordan kunne store tilhugde steiner gjøre nytte som betalingsmidler? Stein finnes da over alt, ikke sant? Svaret på det er at det ikke finnes noen store forekomster av stein på Yap. Øyboerne måtte dra 400 kilometer over havet til Palau. De var heller ikke godt utstyrt med arbeidsredskaper og transportmidler. De brukte skall fra kjempeøsters for å hugge dem til, og hjemtransporten foregikk på kanoer og flåter.

Det var arbeid og risko som ga verdi de til enkelte steinene. Tradisjonelt ble verdien satt på hver enkelt stein er satt etter hvor lang tid det tok å lage den – og hvor mange som døde i prosessen. De største eksemplarene vi kjenner til idag er rundt 4 meter i diameter, og 20 mann må til for å flytte dem. De minste er bare noen centimeter store.

Sett med vestlige øyne og valuta har verdien på steinpengene variert voldsomt; fra 10 danske kroner i 1877 til flere tusen tyske mark i 1903. Ut over 1900-tallet sank verdien, og i 1960 ble den offisielt satt til 25 amerikanske dollar per 30 centimeter i diameter.

Hvor langt tilbake i historien steinpengene ble laget vet man ikke sikkert. Alt ble forandret i 1871 da irsk-amerikaneren David O'Keefe ankom Yap med moderne redskaper og en kinesisk djunke Det var enklere å lage rai med moderne redskaper av metall, og det gikk raskere å frakte dem over havet i en stor båt. Han trengte pengene til å kjøpe andre varer av øyboerne, og idag kjenner man til mer enn 6800 O'Keefe-penger på øya. De er verdtsatt lavere enn tradisjonelle rai framstilt på den gamle måten.

Det blir ikke lenger laget steinpenger, men de er fortsatt i bruk. Mange av dem er så store at det ikke er enkelt å frakte dem rundt, og derfor blir de stående på ett sted. Eierforholdene er likevel godt avklart. De skifter «hender» i forbindelse med brylluper og en gang i blant som erstatning for skader.

Steinpengene fra Yap er berømte også utenfor antropologiske og numismatiske fagmiljøer, men det er ikke lett å samle dem. Yap ligger ikke sentralt til, steinene er veldig tunge og få eksemplarer har funnet veien til private samlinger. Det er mange samlere av tradisjonelle betalingsmidler over hele verden. Tradisjonelle betalingsmidler gikk tidligere under sekkebetegnelsen primitive penger, og det handler om betalingsmidler som ikke er utformet som tradisjonelle mynter i gull, sølv eller kobber. Vikingenes ringer i gull og sølv kan på mange måte betraktes som tradisjonelle betalingsmidler, eller primitive penger om man vil. De ble klippet til ettersom de ble brukt for å betale for varer eller tjenester. Det er et spennende samlerområde, og man kan få tak i mange ulike former for betalingsmidler for en rimelig penge. Men de færreste hvar hverken plass eller penger til å skaffe seg en steinpenge fra Yap. Den som gikk på auksjon i januar veide 24,5 kilo og var nesten 46 cm i diameter. Det er ikke noe du akkurat tar med deg i jakkelomma! Tilslagssummen på nesten 116 000 kroner var da heller ikke for de slankeste lommebøkene.

De som vil vite mer om steinpengene fra Yap kan låne seg boka til Øystein Kock Johansen: Fra stenpenger til Euro: Betalingsmidelenes forunderlige verden på biblioteket.

Minnemynter: Svake salg idag - ettertraktede i morgen

21. februar lanserer Norges Bank en ny minnemynt. Mynten utgis i forbindelse med kongeparets 75-års dager, men motivet er ennå ikke kjent. Det er selvsagt en stor begivenhet når det utgis en ny mynt, og ivrige myntsamlere over hele landet gleder seg til å se mynten for første gang.

Dessverre får ikke samlerne mulighet til å kjøpe mynten hos sin lokale mynthandler; der de ellers kjøper sine andre mynter. Norges Banks distribusjonspolitikk jobber mot minnemyntene, samlerne og handlerne.

Mynthandlere må kjøpe mynten fra Norges Banks distrubitør på lik linje med alle andre myntsamlere. Det gis ingen rabatt for store innkjøp. Dermed ber Norges Bank forretningsdrivende å bidra på dugnad for å spre mynten til publikum. Det er selvsagt en usunn måte å drive butikk på, og oppslutningen om dugnadsprosjektet er derfor lik null. Det er heller ingen god butikk for Norges Bank.

Opplagene på norske minnemynter er fallende. Norges Bank lanserer minnemynter med et maksimalt opplag på 40 000 eksemplarer. Mynten til minne om Henrik Wergeland ble utgitt i 2008, og det endelige opplaget ble drøye 29 000 eksemplarer. Det gikk enda dårligere med minnemynten i forbindelse med Hamsun-jubileet i 2009. Bare drøye 16 000 eksemplarer. Myntene har pålydende 200 kroner, men selges for 450 kroner.

Både Wergeland- og Hamsun-myntene ble solgt gjennom noen norske mynthandlere. Da myntene til Ski VM og Idrettsforbundet ble utgitt i begynnelsen av 2010 var det bare en norsk mynthandlere som solgte dem: Samlerhuset. De solgte myntene via nett og brevtilbud. Turister fra hele verden kom til Oslo for å se ski-idrett, men ingen av dem kunne kjøpe minnemynten til begivenheten noe sted i byen. Da myntene kom ut ble maksimalopplaget også satt til 40 000 eksemplerer, og utsalgsprisen var 950 kroner per par. Salget har vært dårlig. Hvor dårlig får vi vente med å se, men det skulle ikke forundre meg at det endelige opplaget på disse myntene går under Hamsun-myntens 16 000 eksemplarer. Norges Bank selger fortsatt Hamsun-mynten, så det er tydelig at selv beskjedne opplag som 16 000 eksemplarer varer lenge med de betingelsene utgiveren legger til grunn.

Når kongeparet jubilerer, så er det en stor begivenhet. Da kong Olav V feiret sin 75-års dag i 1978, ble det utgitt en flott 50-krones minnemynt i klingende sølv. Den kostet 50 kroner, og ble utgitt i 800 000 eksemplarer. Det er en mynt som idag er verdt omtrent tre ganger så mye, men 150 kroner knekker ikke samlerøkonomien. I framtida er det ikke sikkert det blir enkelt å skaffe seg minnemynten til kongeparets 75-års jubileum. Alt ligger an til et lavt opplag.

De siste årene har vi sett en betydelig prisutvikling på minnemynter utgitt fra Grunnlovsjubileet i 1989 til Nobeljubileet i 2001. Flere av minnemyntene utgitt i den perioden har lave opplag, slik som myntene utgitt til Sykkel VM i 1993. Prisene har økt betraktelig fra utgivelsesprisene. De to Sykkel VM-myntene selges idag for opp mot 4500 kroner per par, mange ganger utgivelsesprisen på 540 kroner. Sykkel VM-myntene havnet i skyggen av myntene utgitt til Lillehammer OL. Norske samlere var utmattet, og bare 9288 par ble solgt. Dagens pris er betydelig, og innkjøp merkes i en samlers lommebok. Hvis han i det hele tatt får tak i dem, de er ikke akkurat lagervare hos norske mynthandlere.

Situasjonen idag er ikke at norske myntsamlere er utmattet av for mange minnemyntutgivelser. Snarere tvert i mot. Utfordringen for samlere idag er at det er vanskelig å skaffe seg myntene. Det er slett ikke umulig de to idrettsmyntene fra 2010 vil ha en lignende prisutvikling som VM-myntene fra 1993. Idrettsmyntene er fortsatt mulige å kjøpe fra Norges Bank til utgivelsesprisen, men de er sjeldent tilgjengelige ellers i markedet. Det betyr at veldig mange som tidligere kjøpte minnemynter hverken får tilbud om dem eller oppdager dem på egenhånd. Bare bevisste samlere og investorer vet om dem, og det får konsekvenser for salgstallene. Myntene kan rett og slett bli veldig vanskelige å skaffe når Norges Bank stanser salget av dem. Da er samlere avhengig av at andre selger sine mynter for at de skal få kjøpt dem. Det kan lett føre til stigende priser på myntene.

Prisstigning på norske minnemynter er et tveegget sverd. Det er positivt for dem som allerede har sikret seg en eller flere eksemplarer av myntene, men det er negativt for dem som ikke har skaffet seg dem. Når Norges Bank en gang i framtida vil stanse salget av myntene, så vil det føre til at samlere av norske minnemynter er avhengig av at andre samlere selger sine eksemplarer. Det kan bli dyrt.

Selv om Norges Banks aktuelle distribusjonspolitikk gjør det vanskeligere å skaffe seg norske minnemynter, så betyr det samtidig at de skaper interessante samlerobjekter med potensiale i framtida. Dugnaden Norges Bank inviterer norske mynthandlere med på kan vise seg å være en investeringsmulighet for folk med risikovillig kapital. Det er vel neppe det Norges Bank hadde i tankene da de besluttet å utgi myntene.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, som man ofte sier.