Numismatikk
handler ofte om kvalitet og store penger, men andre ganger er det
annerledes. Denne bloggen handler om å få føling med mennesker og
hendelser langt tilbake i historien. Nettopp dette opplevde jeg med
et eksemplar av borgerdådsmedaljen, norges eldste
dekorasjonsmedalje; gitt til konger og skipskapteiner.
Da
Norge fikk sin selvstendighet for snart 200 år siden, levde folk
flest av landbruk og fiske. Landet hadde en liten elite ivrige
embetsmenn og intellektuelle som hungret etter å gjenreise Norge som
selvstendig nasjon. Som en liten bit i dette puslespillet sto
spørsmålet om utmerkelser og påskjønnelser. Adelen var avskaffet,
men Grunnloven åpnet for at Kongen kunne dele ut ordener til de han
mente gjorde seg fortjent til det. Noen norsk ordensutmerkelse ble
det likevel ikke før kong Oscar I innstiftet Den Kgl. Norske St.
Olavsordenen i 1847. Fram til da mottok nordmenn Kongens utenlandske
ordener, og kong Carl XIV Johan delte ut de svenske ordenene
Sverdordenen for offiserer, Nordstjerneordenen for geistlige og
Wasaordenen for handelsmenn og fabrikkeiere. Bøndene fikk ikke
ordener, men medaljer. Noen særskilt norsk medalje fantes ikke de
første årene, men 10. april 1819 opprettet Kongen en norsk medalje
for borgerdåd.
Borgerdådsmedaljen
ble i sin historie en av de mest allsidige norske medaljene. Den var
opprinnelig ment som belønning for innsats i forliksrådene, og den
ble bare delt ut i sølv. Da den i 1844 ble utvidet til to klasser –
en i gull og en i sølv – så fylte den en lang rekke roller som
statlig belønning for samfunnsgagnlig innsats. Den kunne deles ut
«ikke blot for udmærket Flid og Duelighed ved Forligelsesvæsenet
og andre lignende Ombud, samt for borgerlige Fortjenester af
Kongeriget Norge, men ogsaa for nidkjær Embedsførelse og anden
fortjenstlig Virksomhed af hvilken som helst Art, der findes at egne
sig til offentlig Anerkjendelse, saavel som for enkel udmærket
Daad.»
Fram
til medaljen ble lagt ned av Bondevikregjeringen i 2004, prydet
Borgerdådsmedaljen i gull brystene til fremragende vitenskapsmenn
som astronomen Christoffer Hansteen. Han var norges første virkelig
internasjonalt kjente vitenskapsmann, og plasserte Christiania på
kartet med korrekt lengde- og breddegrad. Kong Haakon VII og senere
kong Olav V ble tildelt Borgerdådsmedaljen i gull av regjeringen for
deres innsats for landet. Norges statsminister under krigen, Johan
Nygaardsvold og hans politiske motstander, stortingspresident Carl J.
Hambro, bar også borgerdådsmedaljen i gull. Historisk sett utfylte
Borgerdådsmedaljen i gull St. Olavsordenens storkors.
Arbeiderpartiets politiske ledere har avstått fra å ta imot St.
Olavsordenen, men har latt seg dekorere med Borgerdådsmedaljen i
gull.
Sølvmedaljen
– borgerdådsmedaljens 2. klasse – ble delt ut til førsteklasses
helter, trofaste kirkesangere og lærere, men led til slutt en stille
død og ble erstattet av Kongens Fortjenstmedalje. Og det er særlig
denne utgaven av medaljen som jeg har vært opptatt av, og det
skyldes at den i mange år ble delt ut for «enkel udmærket Daad.»
Altså for redningsinnsats.
Borgerdådsmedaljen
ble i noen år delt ut med navn gravert på randen. Det er noen
ganske få norske medaljer der mottakerens navn blir inngravert.
Kongens Fortjenstmedalje er en av dem, og det samme er Det Kgl.
Norske Selskap for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste. De
aller fleste norske medaljer deles ut uten navn, slik som Krigskorset
med sverd. Medaljer med navn er lett å knytte til en historisk
person og hendelse, medaljer uten navn har ikke den forbindelsen. Som
både historiker og samler, så synes jeg det er spennende å kunne
holde nettopp den medaljen en mann eller kvinne fikk for sin innsats.
Medaljer for lang og tro tjeneste har vel kanskje mest interesse for
den nærmeste slekta, men medaljer gitt for heltemodig innsats i en
bestemt situasjon er, selvsagt, interessante ut over blodsbåndet.
Som
samler skal man ha flaks for å finne en slik medalje. Det ble ikke
delt ut for mange borgerdådsmedaljer, og selv et eksemplar uten navn
er en ettertraktet medalje. Jeg har sant og si heller ikke sett så
veldig mange de årene jeg har samlet. Enda færre har jeg hatt
mulighet til å kjøpe. Prisen på en borgerdådsmedalje i sølv med
navn går raskt opp i 10 000 kroner, og på auksjoner har du
konkurranse fra samlere med dype lommebøker og stor interesse. Men
det er lov å ha flaks: Forrige måned dukket det opp en borgerdådsmedalje på en nettside for en tysk mynthandler.
Refleksene fungerte kjemperaskt og en liten stund etter satt jeg med
en vaskekte borgerdådsmedalje i hendene. Det var et stort øyeblikk.
Jeg
var litt spent da jeg hentet medaljen på postkontoret; var dette en
medalje med navn? Den var forlengst gjort om til brosje. Da medaljen
ble delt ut, så hadde den en krone og bånd. For en samler ville den
være så godt som verdiløs. Noen ville rynket på nesen og sagt at
den var ødelagt. Da jeg åpnet pakken og så medaljen, så kunne jeg
puste lettet ut. Langs randen sto det med snirklete skrift: Captitaine
Samuel Martin Barter 1865.
Borgerdådsmedaljen
i sølv er en av mine favorittmedaljer, og jeg har selvsagt kopier av
begrunnelsene til alle som har fått medaljen. Kaptein Samuel Martin
Barter var fører for Sir Thomas Marsell, en skonnert registrert på
Guersey. I oktober 1864 var han på øya Terceria, langt ute i
Atlanterhavet, og der reddet han besetningen på briggen Washington
fra Porsgrunn. Det må ha vært en omfattende operasjon, da også en
portugisisk los og en sjømann fikk borgerdådsmedaljer. Sjømannen
fikk dessuten i tillegg 5 pund for innsatsen. Selv på sitt tørre og saklige språk
vitner den kongelige resolusjonen om noe dramatisk og stort som
skjedde langt, langt unna stilferdige Porsgrunn.
Det
er nettopp slike ting som gjør borgerdådsmedaljen til et spennende
tema. Selv om mitt eksemplar er gjort om til en brosje, så vitner
det også om en viktig del ved historien: Kaptien Barter var
tydeligvis så fornøyd med sin utmerkelse at han bar den ofte og da
båndet og krona ble slitt, så fikk han gjort den om til en hendig
og praktisk dekorasjon. Jeg kan nesten se det for meg, der en
aldrende, skjeggete kapteinen sitter i varme klær, smattende på en
pipe i en lokal pub i Guersey.
Det
er selvsagt mer å grave i, og jeg gleder meg allerede til å finne
ut mer om både om en «udmærket Daad» i Atlanterhavet og
kapteinen som var så sentral at han ble dekorert av kong Carl XV.
