Barters borgerdådsmedalje

Numismatikk handler ofte om kvalitet og store penger, men andre ganger er det annerledes. Denne bloggen handler om å få føling med mennesker og hendelser langt tilbake i historien. Nettopp dette opplevde jeg med et eksemplar av borgerdådsmedaljen, norges eldste dekorasjonsmedalje; gitt til konger og skipskapteiner. 

Da Norge fikk sin selvstendighet for snart 200 år siden, levde folk flest av landbruk og fiske. Landet hadde en liten elite ivrige embetsmenn og intellektuelle som hungret etter å gjenreise Norge som selvstendig nasjon. Som en liten bit i dette puslespillet sto spørsmålet om utmerkelser og påskjønnelser. Adelen var avskaffet, men Grunnloven åpnet for at Kongen kunne dele ut ordener til de han mente gjorde seg fortjent til det. Noen norsk ordensutmerkelse ble det likevel ikke før kong Oscar I innstiftet Den Kgl. Norske St. Olavsordenen i 1847. Fram til da mottok nordmenn Kongens utenlandske ordener, og kong Carl XIV Johan delte ut de svenske ordenene Sverdordenen for offiserer, Nordstjerneordenen for geistlige og Wasaordenen for handelsmenn og fabrikkeiere. Bøndene fikk ikke ordener, men medaljer. Noen særskilt norsk medalje fantes ikke de første årene, men 10. april 1819 opprettet Kongen en norsk medalje for borgerdåd. 

 

Borgerdådsmedaljen ble i sin historie en av de mest allsidige norske medaljene. Den var opprinnelig ment som belønning for innsats i forliksrådene, og den ble bare delt ut i sølv. Da den i 1844 ble utvidet til to klasser – en i gull og en i sølv – så fylte den en lang rekke roller som statlig belønning for samfunnsgagnlig innsats. Den kunne deles ut «ikke blot for udmærket Flid og Duelighed ved Forligelsesvæsenet og andre lignende Ombud, samt for borgerlige Fortjenester af Kongeriget Norge, men ogsaa for nidkjær Embedsførelse og anden fortjenstlig Virksomhed af hvilken som helst Art, der findes at egne sig til offentlig Anerkjendelse, saavel som for enkel udmærket Daad.»

Fram til medaljen ble lagt ned av Bondevikregjeringen i 2004, prydet Borgerdådsmedaljen i gull brystene til fremragende vitenskapsmenn som astronomen Christoffer Hansteen. Han var norges første virkelig internasjonalt kjente vitenskapsmann, og plasserte Christiania på kartet med korrekt lengde- og breddegrad. Kong Haakon VII og senere kong Olav V ble tildelt Borgerdådsmedaljen i gull av regjeringen for deres innsats for landet. Norges statsminister under krigen, Johan Nygaardsvold og hans politiske motstander, stortingspresident Carl J. Hambro, bar også borgerdådsmedaljen i gull. Historisk sett utfylte Borgerdådsmedaljen i gull St. Olavsordenens storkors. Arbeiderpartiets politiske ledere har avstått fra å ta imot St. Olavsordenen, men har latt seg dekorere med Borgerdådsmedaljen i gull. 

 

Sølvmedaljen – borgerdådsmedaljens 2. klasse – ble delt ut til førsteklasses helter, trofaste kirkesangere og lærere, men led til slutt en stille død og ble erstattet av Kongens Fortjenstmedalje. Og det er særlig denne utgaven av medaljen som jeg har vært opptatt av, og det skyldes at den i mange år ble delt ut for «enkel udmærket Daad.» Altså for redningsinnsats.

Borgerdådsmedaljen ble i noen år delt ut med navn gravert på randen. Det er noen ganske få norske medaljer der mottakerens navn blir inngravert. Kongens Fortjenstmedalje er en av dem, og det samme er Det Kgl. Norske Selskap for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste. De aller fleste norske medaljer deles ut uten navn, slik som Krigskorset med sverd. Medaljer med navn er lett å knytte til en historisk person og hendelse, medaljer uten navn har ikke den forbindelsen. Som både historiker og samler, så synes jeg det er spennende å kunne holde nettopp den medaljen en mann eller kvinne fikk for sin innsats. Medaljer for lang og tro tjeneste har vel kanskje mest interesse for den nærmeste slekta, men medaljer gitt for heltemodig innsats i en bestemt situasjon er, selvsagt, interessante ut over blodsbåndet. 

 

Som samler skal man ha flaks for å finne en slik medalje. Det ble ikke delt ut for mange borgerdådsmedaljer, og selv et eksemplar uten navn er en ettertraktet medalje. Jeg har sant og si heller ikke sett så veldig mange de årene jeg har samlet. Enda færre har jeg hatt mulighet til å kjøpe. Prisen på en borgerdådsmedalje i sølv med navn går raskt opp i 10 000 kroner, og på auksjoner har du konkurranse fra samlere med dype lommebøker og stor interesse. Men det er lov å ha flaks: Forrige måned dukket det opp en borgerdådsmedalje på en nettside for en tysk mynthandler. Refleksene fungerte kjemperaskt og en liten stund etter satt jeg med en vaskekte borgerdådsmedalje i hendene. Det var et stort øyeblikk. 

 

Jeg var litt spent da jeg hentet medaljen på postkontoret; var dette en medalje med navn? Den var forlengst gjort om til brosje. Da medaljen ble delt ut, så hadde den en krone og bånd. For en samler ville den være så godt som verdiløs. Noen ville rynket på nesen og sagt at den var ødelagt. Da jeg åpnet pakken og så medaljen, så kunne jeg puste lettet ut. Langs randen sto det med snirklete skrift: Captitaine Samuel Martin Barter 1865.

Borgerdådsmedaljen i sølv er en av mine favorittmedaljer, og jeg har selvsagt kopier av begrunnelsene til alle som har fått medaljen. Kaptein Samuel Martin Barter var fører for Sir Thomas Marsell, en skonnert registrert på Guersey. I oktober 1864 var han på øya Terceria, langt ute i Atlanterhavet, og der reddet han besetningen på briggen Washington fra Porsgrunn. Det må ha vært en omfattende operasjon, da også en portugisisk los og en sjømann fikk borgerdådsmedaljer. Sjømannen fikk dessuten i tillegg 5 pund for innsatsen. Selv på sitt tørre og saklige språk vitner den kongelige resolusjonen om noe dramatisk og stort som skjedde langt, langt unna stilferdige Porsgrunn. 

 

Det er nettopp slike ting som gjør borgerdådsmedaljen til et spennende tema. Selv om mitt eksemplar er gjort om til en brosje, så vitner det også om en viktig del ved historien: Kaptien Barter var tydeligvis så fornøyd med sin utmerkelse at han bar den ofte og da båndet og krona ble slitt, så fikk han gjort den om til en hendig og praktisk dekorasjon. Jeg kan nesten se det for meg, der en aldrende, skjeggete kapteinen sitter i varme klær, smattende på en pipe i en lokal pub i Guersey. 

 

Det er selvsagt mer å grave i, og jeg gleder meg allerede til å finne ut mer om både om en «udmærket Daad» i Atlanterhavet og kapteinen som var så sentral at han ble dekorert av kong Carl XV.