Winterschydtz og Sommerschydtz

To spennende mynter var temaet for Finn Erhard Johannessens foredrag i Norsk Numismatisk Forening sist tirsdag. De to myntene var 12 skilling sommerschydtz penge 1689 og 16 skilling winterschydtz penge 1689. Begge ble preget i Christiania av myntmester Peter Grüner d.y. På forsiden er det en rytter, og på reversen den norske løven og navnet kong Christian V. I foredraget gikk Johannessen gjennom de ulike teoriene som er lansert om myntene.

Winterschydtz og Sommerschydtz er nemlig noen merkelige mynter. I et norsk numismatisk perspektiv har de unike motiver og innskrifter. Selve innskriftene ser ut til å bety at de ble laget for et særskilt formål. Dette er en egenskap vi ofte forbinder med polletter, som er pengetegn som settes i sirkulasjon for å betale for ett bestemt formål; for eksempel trikkepolletter til bruk for å betale for billetter i Sporveien.

Johannessen tok for seg to av de teoriene som har dominert i numismatisk litteratur: Den første fra Beskrivelsen av 1791 der det heter at de ble preget for å betale bøndene i skysstellet, og den andre fra Krebers auksjon i 1841 der det heter at de ble preget for betaling for postskyssen. Han fokuserte særlig på den siste teorien, som han fullstendig avviste.

Winterschydtz og Sommerschydtz har ikke noe å gjøre med postvesenet. Peter Grüner d.y. var postmester i Christiania, men myntene kan ikke knyttes til det vervet. Johannessen mente at det ikke er en postrytter man ser på forsiden av mynten. Rytteren mangler det viktigste symbolet på at han var postrytter: Postsekken. Fraværet av den er ikke forenlig med at det er en framstilling av en postrytter. Deretter gikk Johannessen inn på hvordan postvesenet fungerte den gangen myntene ble preget. Det var ikke behov for å prege mynter for å betale for postskyssen da dette var en plikt som ble lagt på bøndene. Som motytelse for å være postbonde fikk de fritak fra for eksempel militærtjeneste, veiarbeid og lignende. Det tok lang tid før man bestemte seg for å betale postbøndene for ytelsen de var pålagt. Dersom bøndene ikke fikk betaling for posttjenesten, så var det heller ikke grunnlag for å prege mynter for å betale dem.

Finn Erhard Johannessen falt derfor tilbake på at dette var mynter som ble preget i håp om at de skulle benyttes som betaling i det gamle skysstellet. De bøndene som var knyttet til skysstellet pliktet til å stille med oppsalet hest til alle som trengte dem. De som var i offentlig tjeneste trengte ikke å betale for bruk av skysstellet, men det måtte privatpersoner. Det er mulig, mente Johannessen, at 12 skilling sommerschydtz og 16 skilling winterschydtz var tiltenkt som særskilte betalingstegn. Det kan ha vært et forsøk på å lansere et nytt produkt, men at folk fant ut at dette var noe de ikke trengte. At de mislykkes kan forklare at myntene er så sjeldne idag. De er ettertraktede blant samlere, og prisen på hver mynt ligger opp mot og over 30 000 kroner.

Foredraget vakte stor interesse blant tilhørerne, og engasjementet i diskusjonen etterpå var til å ta og føle på. Det ble ganske raskt fastslått at om de skulle kalles polletter eller mynter så var det bare snakk om et definisjonsspørsmål, men at de i alle fall hadde korrekt vekt til å sirkulere som vanlige mynter. Selv om de kan ha vært preget for et bestemt formål, så er det fullt mulig de slapp ut i allmen sirkulasjon som ordinære mynter nettopp av den grunn.

(Artikkelen oppdateres)
Bilde: Numisma Mynthandel AS

Aftenposten: Gratisreklame for Samlerhuset

Aftenposten har idag både bevist at de driver med gratis reklame i spaltene sine, og gjør et slett journalistiek handverk. Samler på Zimbabwes ulykke, melder de. I følge Aftenposten har nemlig Samlerhuset solgt 200 eksemplarer av 100 trillion dollars-seddelen til nordmenn. "- Har dere noen moralske kvaler med å tjene penger på å selge beviset på Zimbabwes økonomiske ruin?" spør Aftenpostens journalist Øyvind Gustavsen, og regner vel med at det spørsmålet teller med som et kritisk spørsmål.

I realiteten er Gustavsen ikke annet enn et mikrofonstativ for en stor bransjeaktør.

Man må bare gratulere Samlerhuset med denne aritkkelen. De klarer å markedsføre denne 100 trillion dollars-seddelen som noe unikt, og de lykkes med å få en av de mest respekterte avisene i Norge med på notene.

Seddelen er ikke unik i streng forstand, men det er tross alt et ganske snodig tall på sedlene. 100 trillion dollars kan oversettes til 100 billion dollar på norsk. Det er jo et enormt beløp, og er det høyeste på en seddeln noensinne. Men det er en seddel som knapt var i sirkulasjon. De aller fleste har funnet veien til samlere for lenge siden.

Aftenposten sa en gang om seg selv at de ga sold bakgrunn for egne meninger. Det er tydeligvis et prinsipp de forholder seg noe løslig til idag. De klarer å presentere det som en nyhet at 200 nordmenn allerede har kjøpt seddelen fra Zimbabwe. Det er ikke riktig, og hadde journalisten gjort jobben sin, så hadde han raskt funnet ut at denne 100 trillion dollars-seddelen har vært å få tak i her i landet siden 2009. Det er mange som har importert både en og to bunter, og det er sikkert mer enn 1000 nordmenn som eier en slik seddel allerede. Flere andre norske myntfirma har solgt denne seddelen i lang tid - uten at Aftenposten har vært interessert i det.

Nordmenn kan forøvrig når som helst kjøpe denne seddelen på det internasjonale samlermarkedet for et par tre amerikanske dollar og oppover. I Norge har prisen variert over de siste to årene, men vanligvis er prisen mellom 40 og 150 kroner.

Inflasjonssedler er populære samlerobjekter. Tyske sedler fra 1922/23, ungarske fra 1945/46 og Jugoslaviske fra begynnelsen av 1990-åra er stadig populære. De har ofte påtrykt svimlende beløp. Det er spennende for mange, og det handler selvsagt ikke om å samle på andre folks ulykke. Det er heller slik at man forundrer seg over sedler med denne type valærer, og plukker dem opp som historiske kuriosa. Det er uhyre sjeldent inflasjonssedler stiger i verdi, for å si det sånn.