Verdens eldste pengeseddel

Ming-seddel: 1-kuan (1000 cash) trykket en gang etter 1374/5. Dett er den eldste seddelen noen samler kan gjøre seg håp om å få fatt på, og den kalles derfor gjerne "verdens eldste seddel". Papiret er laget av resirkulerte offisielle papirer, som igjen er laget av bark fra kirsebærtreet. Det er tykt papir, og seddelen er overraskende myk. Midt på seddelen er pålydende gjengitt med strenger av kobbermynter - cash - surret sammen. En dekorert ramme rundt, og man kan såvidt skimte de to røde stemplene på baksiden. Det var disse som garanterte at seddelen var offisiellt utstedt.

De første papirpengene oppsto i Kina. I dag kan samlere - dersom økonomien tillater det - sikre seg sedler fra så langt tilbake som 1300-tallet. "Verdens eldste seddel" er kinesisk, og ble trykket under Ming-dynastiet i 1374/5. Disse sedlene sirkulerte et par hundre år før inflasjonen tok dem igjen og gjorde dem praktisk talt verdiløse.

Men historien om papirpenger begynner lenge før Ming-dynastiet. 

Kineserne oppfant papiret en gang mellom 100 f.Kr. og 100 e.Kr. Det er omtrent så nøyaktig man kan tidfeste oppfinnelsen. Det var en oppfinnelse som hele tiden utviklet seg, men jeg skal ikke gå i detaljer her. Kjernepunktet er at med papiret, så var det mulig å lage penger av papir. De første papirpengene ble trykket i Kina. Det skjedde på et tidsunkt da vi europeere fortsatt holdt økonomien fanget i edelmetaller og bronse. Kineserne brukte også bronsemynter, og den kinesiske cash-mynten var i prinsippet helt lik fra 200-tallet f.Kr. til det 20 århundre. De var runde med et firkantet hull i midten, og de aller fleste som ble laget var omtrent på størrelse med dagens 10-krone.

Cash-myntene hadde en lav verdi. Pålydende verdi var nesten alltid høyere enn metallverdien. Det var likevel tungvint å frakte tusenvis av cash-mynter til markedet, og enda tyngre på gjennomføre overføringer av penger over lange avstander. Papirpenger var en løsning på dette.

Forløperen til papirpengene så lyset allerede under Han-dynastiet et hundreår f. Kr. Da ble det laget sedler av hjorteskinn. Dyret som ble brukt var en spesiell art som var keiserens egen eiendom. Disse skinnsedlene sirkulerte ikke, men ble nær tvunget på rike adelsmenn og solgt for 400 000 cash stykket. Det skulle gå flere hundre år før papirpenger reformerte det økonomiske systemet.

Under Tang-dynastiet (618-906 e.Kr.) og Sung-dynastiet (960-1279 e.Kr.) kom de virkelige forløperne til sedlene. I første omgang handlet det om privat utgaver som ble brukt i oppgjør handelsmenn i mellom. Mange sirkulerte lokalt da det var mangel på bronse til mynter, og det er ikke noe enighet blant numismatikere eller historikere om papirpengene hadde offisiell anerkjennelse. Kildene er ikke entydige. Mer offisielle pengesedler kom på 1000-1100-tallet, men de lignet ikke på våre pengesedler. Som med de private utgavene ble valøren satt på seddelen da den ble utstedt, og de hadde en begrenset sirkulasjonsperiode; for eksempel på bare 3 år, før den måtte byttes inn i nye sedler. De sirkulerte likevel i hele riket, det var satt begrensniger på antallet sedler som kunne være i omløp og de ble brukt i vanlig handel. Det gjorde dem til virkelige pengesedler, altså universelle byttemidler folk imellom. Beskrivelser som har overlevd forteller om fargerike og dekorative sedler. Trykkekunsten var godt utviklet i Kina på dette tidspunktet.

Da venetianeren Marco Polo (1254-1324 e.Kr.) besøkte Kina mellom 1271 og 1295 var pengesedlene allerede godt etablert.

Dessverre er de fleste sedlene fra denne perioden forsvunnet.

Det er altså først under Ming-dynastiet (1368-1644 e.Kr.) det ble laget papirpenger i såpass stort omfang at de har overlevd i større antall til våre dager. Den seddelen man oftest ser er en 1-kuan, som ble trykket fra 1374/5. Formelt er pålydende 1 streng, det vil si 1000 cash. Det finnes noen ganske få (ett eller to eksemplarer) av en 2-kuan, og det ble laget sedler med pålydende ned til 20-cash. Det er likevel 1-kuan seddelen som har overlevd i et større antall. Inntil for få år siden fikk man kjøpt slike sedler for under 10 000 kroner, kanskje så lite som 5000 kroner. Den er ganske upraktisk da den er større enn et A4-ark, og heller ikke enkel å forstå for en vestlig samler. Da det kinesiske samlermarkedet utviklet seg i midten av 1990-tallet, og opplevde en eksplosiv vekst etter 2000, så har disse tidlige sedlene opplevd en renessanse.. Interessen er stor, og prisene har blitt drevet oppover. Kanskje ikke så rart. Seddelsamlere i Norge er jo villig til å betale titalls tusen kroner for en 5-krone fra kong Oscar IIs tid, så hvorfor skal ikke en styrtrik kinesisk samler være villig til å betale det samme for et pent ekesmplar av en 600 år gammel seddel?

Ming-sedlene var gyldige betalingsmidler i hele riket, og de sirkulerte et par hundre år. Det står på seddelen at den er utstedt av statlige finansinstitusjonen, og den sirkulerer under alle himlene. En ganske pompøs påstand. Nå ga faktisk kineserne slike sedler til fremmede konger, så det ble sagt at de sirkulerte blant barbarene. Dessuten står det på seddelen at falsknere skal miste hodet, og de som avslører dem skal belønnes. Samtidig - og like viktig - var det at staten selv tok i mot slike sedler som betaling. Staten byttet også inn gamle slitte sedler med nye, men i markedet sirkulerte gamle slitte sedler mot underkurs. Handelsmenn foretrakk nye sedler framfor gamle. Sedlene hadde heller ingen utløpsdato, og det ble etterhvert for mange sedler - og behov for ny økonomisk reform. Den skal jeg ikke gå inn på her, men heller takke dem for inflasjonen. Det er årsaken til at vi kan se slike sedler i norske privatsamlinger.

De første norske sedlene kom i 1695. Da var det Jørgen thor Mølhen, en handelsmann, som fikk lov av kong Christian V å lage sedler. Det gikk ikke så veldig bra, hverken for handelsmannen eller sedlene. Det er en helt annen historie.

Tidens Mænd - en medalje og en høyskole

Tidens Mænd byggr Landet, står det på denne medaljongen. Dette er en avstøpning av en modell til den opprinnelige medaljen laget av Ivar Throndsen. Medaljongen eies idag av Norsk Numismatisk Forening.

"Tidens Mænd bygger Landet" kunngjør medaljen på bildet. Det er egentlig ikke en medalje, men en medaljong laget av modellen til en medalje. Forskjellen er litt akademisk. Den historiske bakgrunnen er derimot spennende. Hvem var så tidens menn? Jo, portrettene av statsråd Wexelsen og direktør Jensen ved Trondhjems tekniske Læreanstalt pryder flatene. Trondhjems tekniske Læreanstalt (TTL) var i sin tid en av landets ledende tekniske skoler. Det var hit landets ungdom med tekniske interesser søkte seg etter endt skolegang. Trondhjems tekniske Læreanstalt var i drift fra 1870 til 1915, men det var tilsvarende skoler i Bergen og Kristiania også. Dessuten en teknisk skole knyttet til marinens verft i Halden. Ingen av dem hadde rang som teknisk høyskole, derimot. Og det er nettopp det denne medaljen handler om: Stortingets vedtak om å legge nasjonens tekniske høyskole til Trondheim. I konkurranse med Bergen og Kristiania.

Det ble utdannet mange unge menn og noen kvinner i Trondheim. Skolen hadde et godt ry, men mange elever utvandret etter endt skolegang. De var ganske unge da de ble tatt opp ved skolen, typisk 17 år, og da de ble uteksaminert etter fire år sto verden åpen for dem. Elever fra TTL dro til USA, Kanada, Argentina, Sør-Afrika og Kina. De ble ingeniører. Noen gjorde kjempesuksess, andre døde fattige. En av dem døde til og med på tigerjakt. Atter andre deltok i Boerkrigen i Sør-Afrika; på begge sider. De langt fleste levde et god liv som arkitekter og maskintegnere, brobyggere og skyskaperbyggere i land med økonomisk vekst. Det ble hevdet at Norge subsidierte USAs økonomiske vekst  ved å tillate at så mange av landets nyutdannede teknikere dro dit. Men mange kom hjem til Norge, rike på erfaringer og med ny kunnskap. De jobbet som ingeniører i privat- eller offentlig næring - og var med på å bygge landet. TTLs elever ble dekorert med medaljer fra konger og republikker, og sikkert ikke få satt nok stor pris på medaljen som ble laget med direktør Jensens portrett.

At den tekniske høyskolen skulle legges til Trondheim var resultatet av mange års arbeid. Nå skulle man utdanne høyt kvalifiserte ingeniører i landet, og ikke se ungdommen tapt til tyske høyskoler eller utenlandske selskaper.

Da resultatet fra Stortingets votering ble kjent i Trondheim kvelden 31. mai 1900, så brøt det ut spontan jubel i hele byen. Store folkemengder strømmet ut i gater og torg, det var fulle hus i alle byens utesteder. De tekniske elevene samlet seg til sang, musikk og de paraderte med fanene til skolen og linjeforeningene gjennom byens gater. Ordføreren ropte "leve Nidaros" og de frammøtte sang Ja, vi elsker. Det var stormende jubelrop over alt, og formannskapet stiftet en festkomité som allerede neste morgen sendte ut et festprogram. Dagen etter samlet man seg til nok et tog, og med faner, formannskap, festkomité og brigademusikken, samt foreninger og alle slags organisasjoner, så samlet Trondhjems borgere om et høyt, jublende "Leve Høiskolen". Ti år etter tok Norges Tekniske Høyskole imot de første studentene.

Og så ble det laget medalje, da. Den ble nok laget for en senere anledning i 1900, men vi vet ennå ikke helt nøyaktig når. 

Det var Ivar Throndsen som fikk i oppdrag å lage medaljen. Han var datidens desidert mest kjente norske medaljegravør - og myntgravør ved Den Kongelige Mynt på Kongsberg. Den egentlige medaljen var ikke stor, og den var ment å bæres i et nasjonalfarget bånd på jakken. Det passet jo egentlig godt; i Kristiania hadde man lenge mumlet om at denne høyskolen var en "trøndersk Nationalidé." I Kristiania fryktet man at det ville bli en distriktsskole, og ikke en virkelig nasjonal utdanningsinstitusjon.

Så feil kan man ta: Norges Tekniske Høyskole (NTH) ble en viktig nasjonal utdanningsinstitusjon.

Som numismatikere sitter vi igjen med et spennende minne om tiden før dette ble virkelighet; den gangen det å opprette noe så kostbart som en høyskole ble betraktet som å bygge landet.

Referanser:
Stig Espolin Johnson: En  trøndersk Nationalidé - Fra Trondhjem Tekniske Læreanstalt til Norges Tekniske Høyskole - En utvikling i tre trinn, Trondhjem 2005. Fjerde avsnitt her bygger på s. 54
Kjetil Kvist: Arbeidslyst - Eventyrlyst: Trondhjems Tekniske Læreanstalts elevers utferdstrang i 1890-årene, Trondheim 2005.

World Money Fair '13 - noen inntrykk

World Money Fair '13 i Berlin: Her viser myntverkene seg fra sin beste side. Legg merke til britiske Royal Mints stand midt i bildet.

Franske Monnaie de Paris var messens hedersgjester, og det gjorde noen et poeng av.

Det finske myntverket valgte en heller kjølig profil.

Politisk korrekt gull i en krisetid? Alt gull glitrer ikke like godt, tydeligvis.

De store gullpusherne var tilstede på messen, og for tyskere med inflasjonsangst var det svært fristende å kjøpe rykende ferske gullbarrer. Sikkerheten var meget godt ivaretatt. Hvor mange tonn gull som befant seg på messen er ukjent.

Livlig handel blant de mer tradisjonelle mynthandlerne. Uvant for nordmenn var det faktisk trengsel rundt myntbrettene. Det var også kø for å komme inn - og det var ikke gratis inngang. (Besøket på norske myntmesser er en helt annen verden.) Det var kanskje funnmuligheter, men ikke for samlere av norske mynter. Det var livlig handel i gull- og sølvmynter som bullion, altså salg rundt metallets smelteverdi. Typisk kostet en sølv-unse av standardtypen Silver Eagle 29,90 euro. Ellers var standene preget av tyske mynter, og noen få bord med antikke mynter.

Moderne proof-mynter i gull og sølv var det masse av, jeg kaller det bling-mynt. Markedet for denne typen mynter er ikke like godt nå som det var før den europeiske krisen. Likevel var det sterkt fokus på moderne kinesiske proofmynter, og det var flere asiatiske handlere på messen - det betyr at det også var flere oppkjøpere til et hett kinesisk myntmarked.

It's all cool man. It's all cool.