Katalogverdi eller markedspris?

«Norges mynter 2012» er boka norskemyntsamlere venter på nå. Det er en nye utgaven av vurderingslisten for norske mynter, og prisene som angis omtales oftest som «katalogpriser». Disse verdivurderingene er det nærmeste man kommer offisielle priser på norske mynter.

Likevel er det få samlere som følger prisene slavisk. Særlig gjelder det mynter i toppkvalitet, og sjeldnere årganger av enkelte mynter. Da betaler man gjerne mer enn katalogpris for mynten. Det er dessuten en utbredt oppfatning at mange mynter er undervurdert i katalogen. Det vil si at den ikke gjenspeiler den reelle markedsprisen for enkelte mynter.

Det gjelder også mynter som oppfattes som vanlige.

1 krone 1917 i 0-kvalitet.

La oss ta en mynt mange regner som vanlig: 1-krone 1917. Dette er ingen sjelden mynt i lavere kvaliteter som 1+ og 1, altså mynter som har sirkulert en stund og som er ganske slitt. Denne mynten er ikke uvanlig i bedre kvaliteter 01og 0/01, altså mynter som ikke sirkulerte lenge om som er minimalt slitt.

Det er ikke en mynt som er veldig sjelden i den ettertraktede 0-kvaliteten, altså mynter som ikke er slitt overhodet og som er nesten like fine idag som den dagen de ble preget. Til tross for at mynten ikke er sjelden i 0-kvalitet, så er dette en populær kvalitet blant samlere. Alle vil jo ha en flott mynt i samlingen sin, og det gjør 1-krone 1917 i 0-kvalitet til en ettertraktet mynt.

Så hvordan har katalogprisen vært på 0-kvalitet opp gjennom årene? Jo, det ser man i denne tabellen. Her er vurderingsprisene på mynten fra ulike årganger av «Norges mynter», og i raden under er katalogverdien justert til 2010-kroner ved bruk av Statistisk Sentralbyrås konsumpriskalkulator. Denne er et nyttig hjelpemiddel for å illustrere hva kronene man brukte i 1973, eller et annet år, var verdt i fjorårets kroner.

1 krone 1917 0-kvalitet	2011	2002	1992	1982	1973
Katalogverdi	1100	1100	1100	600	225
Justert til 2010-kroner		1286	1599	1521	1317

Som man ser har «Norges mynter» operert med samme katalogpris de siste 20 årene. Det betyr at den ikke er justert hverken for prisstigning eller etterspørsel. Justerer man for 2010-kroner, så var mynten faktisk mest verdt i 1992. Etter det har mynten bare sunket i verdi dersom vi skal tro på katalogen.

Katalogen har i realiteten satt mynten ned i verdi siden 1992, men i forhold til 2010-kroner, så har ikke 1-krone 1917 i 0-kvalitet vært satt så lavt i verdi siden tidlig på 1970-tallet. Dette rimer ikke med den stadig økende interessen for klassiske norske mynter i toppkvalitet.

«Norges mynter» henger ikke med i markedet.

Myntmarkedet er heldigvis noe helt annet enn hva «Norges mynter» klarer å formidle.

I de siste månedene har for eksempel Numisma Mynthandel i Oslo solgt noen eksemplarer av 1-krone 1917 i 0-kvalitet for betydelig mer enn foreskrevet katalogpris. Et eksemplar ble i august solgt på auksjon for mer enn 6000 kroner. Både i oktober og september solgte butikken 0-eksemplarer for 3000 kroner. Det er nesten tre ganger vurderingslistens pris.

Det blir spennende å følge med på neste utgave av «Norges mynter». Det er ingen tvil om at mange katalogpriser er langt unna hva markedet er villig til å betale. Det skaper ikke bare urealistiske forventninger hos ferske samlere som ønsker å kjøpe mynter, men bidrar også til at mange selgere ikke får betalt de pengene de burde fått for gode mynter.

Ingeniørens gull

Denne medaljen ble tildelt den norsk-amerikanske sivilingeniøren Leif Johan "Jack" Sverdrup av Nortwestern States Portland Cement Co. for  Twenty Years Loyal and faithful Service. Det er ikke mer enn passende at en amerikansk 20-dollar ble fattet inn i en gullramme.

"Jack" Sverdrup ble født i Ytre Sula 11. januar 1881. Han utvandret etterhvert til USA, og fikk en sivilingeniørgrad fra University of Minnesota. Under 1. verdenskrig tjenestegjorde han i den amerikanske  hæren, og fikk amerikansk statsborgerskap. Under 2. verdenskrig gikk han inn som major i Ingeniørkorpset.

Sverdrups tjeneste under krigen var betydelig. Han sto som byggeleder  for mer enn 200 flystriper og flyplasser over hele Asia, i tillegg til  veier, broer og kaianlegg. Sverdrup var en del av staben til Douglas "I  shall return" MacArthur, og nådde generalmajors grad.

MacArthur kalte ham den "perfekte ingeniørsoldat" da han overrakte den  høye amerikanske utmerkelsen Distinguished Service Medal. Sverdrup fikk flere høye utmerkelser; bl.a. Purple Heart, Legion of Honor, det franske Croix de Guerre, kommandørgraden av Order of the Britisk Empire og  Distinguished Service Cross. I 1953 ble han tildelt St. Olavs Ordenen.

Denne medaljen fra Portland er ikke blant hans høyeste utmerkelser, men likevel et interessant historisk objekt. Sverdrup sto bak flere store broanlegg i USA, og var en blant mange norskættede ingeniører som var med å bygge opp amerikansk infrastruktur (det er sagt at norske utdanningsinstitusjoner subsidierte amerikansk næringsliv ved å eksportere godt kvalifisert arbeidskraft).

De tekniske detaljene er som følger: USA 20 dollar 1882-S innfattet i en ring av 14 karat gull. Samlet netto gullvekt er 54-55 gram. 47 mm i diameter, 5 mm tykk ved randen.

Dessverre er nå denne medaljen tapt. Det var ingen samlere i Norge som ønsket å kjøpe den, og dermed ble den solgt videre til en utenlandsk investor og er senere smeltet ned.

Spare i sølv?

Handel med edelmetaller stadig hektisk alle steder i verden. Mange kjøper edelmetaller som gull og sølv for å sikre seg mot at pengene blir mindre verdt. Prisen på gull og sølv har gått rett til værs, og idag ble 31,1 gram gull omsatt for 9786 kroner og 31,1 gram sølv for 223 kroner. Det gir en pris per gram på hhv 314,68 kroner og 7,17 kroner. Det er mye for begge metaller, men særlig har sølvprisen økt det siste året. Over 7 kroner per gram er det mangedobbelte av hva man kunne kjøpe sølv for bare noen år tilbake i tid.

Norske sølvmynter er derfor mer verdt enn noen gang. Det vet både samlere, småsparere og investorer, og de kjøper gjerne norske sølvmynter. Fordelen med å kjøpe mynter er at de er fritatt for omsetningsavgift, og eventuell fortjeneste ved et senere salg er skattefritt. Salg av innbo beskattes nemlig ikke i dette landet, og mynter regnes som innbo; enten du har ti mynter eller ti tusen mynter. Det betyr at du kan kjøpe og selge mynter for en pris veldig nær deres reelle metallverdi.

Men hvilke norske sølvmynter er de beste kjøpene?

Det er en håndfull norske sølvmynter som omsettes nær sin metallverdi:

Mynt	Pålydende	Sølvinnhold	Metallverdi 31/8-2011
10 kr 1964	kr 10,00	18 gram	kr 129,00
25 kr 1970	kr 25,00	25,37 gram	kr 182,00
50 kr 1978	kr 50,00	24,97 gram	kr 179,00
200 kr 1980	kr 200,00	17,06 gram	kr 122,00
100 kr 1982	kr 100,00	22,88 gram	kr 164,00

 De mest verdifulle myntene er de to som ble laget på 1970-tallet. Dette er da også de to mest populære myntene blant småsparere og investorer. Særlig 25-kronen finnes i stort antall, og er mulig å få tak i både i kasser på flere tusen mynter og i plastrør med 20 stykker. Det gjør det enkelt å oppbevare myntene.

Taperen blant de norske sølvmyntene er 200-kronen fra 1980. Det er en virkelig flott mynt rent designmessig, men sølvinnholdet er lavt og pålydende er høyt. Dette er en mynt som aldri omsettes for sin reelle metallverdi, men som samlerobjekt.

Kjøper man derimot 25- og 50-kroner, så må man kjøpe dem for det mangedobbelte av pålydende verdi. Pålydende verdi er garantert av Norges Bank, og alle sølvmyntene i denne oversikten kan veksles inn til pålydende hos dem. Men prisen på sølv har utviklet seg slik at de er mer verdt som «sølvbarrer» enn som penger.

Sølvprisen er høy, men den har vært høyere tidligere i år. Prisen svinger hele tiden, men kan også falle langt ned. Det er mange som mener at sølvprisen skal opp, og om den skal opp til 20 kr per gram eller 10 kr per gram kan ingen forutse. Det vi vet er at sølvprisen var langt, langt lavere for bare noen år siden.

Det er selvsagt en viss risiko med å legge sparepengene sine i edelmetaller. Slik er det også med sølv. Da kan det være greit å sikre seg litt ekstra, og blant de norske minnemyntene finnes det et godt alternativ: 100 kroner 1982. Norges Bank garanterer at denne er verdt 100 kroner uansett. Skulle sølvet falle ned til gammelt nivå, så har man i alle fall sikret seg mot et alt for stort tap. Den faller ikke ned under 100 kroner i verdi, slik både 25- og 50-kronen fra 1970-tallet kan gjøre.

NB. Vær oppmerksom på at prisopplysnigene i denne bloggen er gitt med forbehold. Prisen på sølv svinger daglig. Dessuten vil selgere av disse myntene ta ulik pris om de selger en og en, eller rull for rull. Prisen er best om man kjøper et større antall av gangen.

Myntsettet 2011: Utsolgt før jul?

Myntsettet 2011 har vært i handelen en god stund. Settet er på langt nær utsolgt - ennå. Dersom du samler myntsett, så er det ingen grunn til å utsette kjøpet lenger. Årets myntsett inneholder tre mynter og en medalje: 10-kronen for universitetenes jubileum, 1-kronen og 50-øren. Årets 50-øre er den siste som blir laget, dessverre.

2011-settet blir laget i bare 25 000 eksemplarer (bilde: Det norske myntverket). Det er ikke så mange steder å få kjøpt settet. Det er få mynthandlere, og banker selger ikke lenger myntsett. I fjor var settet utsolgt i god tid før jul. Det skjer nok i år igjen. Hvert år er det populært å gi myntsett i julegave, men i fjor måtte mange legge nye planer; det var umulig å oppdrive ett eneste 2010-sett i hele landet.

Myntsettene selges for tiden stort sett i få eksemplarer av gangen. 1980-tallets investoriver er over. Den gang kjøpte mange flere kasser sett av gangen, noe som har ført til at det er en overflod av gamle sett på markedet. De siste årene er det produsert færre sett, og særlig 2009 og 2010 utgavene er det etterspørsel etter. Prisene har ikke skutt å været da det oftest ikke er de typiske myntsamlerne som spør etter settene, men folk som skal gi dem bort som gaver. Dette kan endre seg i årene som kommer. Dersom samlerne kommer på banen, så vil sannsynligvis prisen på settene stige.

Det er mange som forsøker å få tak i fjorårets myntsett, men forgjeves. Mange er gitt bort som gaver, og prisen på settet, når det er å få tak i, er ikke høyere enn hva det kostet da det kom ut. Det lokker ikke noen til å selge settet de sitter med.

For å unngå skuffelser under juletreet bør man derfor være raskt ute med å kjøpe årets myntsett! 25 000 sett er ikke nok til alle som vil ha.

Sur kjærlighet

"Nå kan du samle på Haakon og Mette-Marits kjærlighetskyss!" skriver Samlerhuset i en mail til sine kunder. Kjærlighetsmedaljen ble nylig utgitt av Det Norske Myntverket og feirer 10-års jubileet til kronprins Haakon og Mette-Marits bryllup. Medaljen er gullbelagt og alle greier, og den distribueres av Samlerhuset (som eier 50% av Det Norske Myntverket).

Utgivelsen har vakt reaksjoner. "Trykkfeil på 25 000 minnemedaljer" skrev sladrepressen. De første bildene av medaljen viste at produsdenten glemte bindestreken i Mette-Marits navn. Ingrid Austlid Rise som er ansvarlig for utgivelsen beklager det hele. "Det har vel hendt verre ting enn dette" sa hun i anledningen. Det har hun selvsagt helt rett i. Feilen ble senere rettet opp, og kanskje finnes det medaljer både med og uten bindestrek.

Finansavisens redaktør Trygve Hegnar sa: "Dette er på grensen til det skandaløse", da han skrev en leder om markedsføringen av medaljen.

Samlerhuset markedsfører medaljen til 99 kroner. Normalt skal den visstnok koste 499 kroner. Kjærlighetsmedaljen er første medalje i en serie som de har døpt Kongeriket Norge, og det blir, som Samlerhuset selv sier, "et gullbelagt historieverk om vårt kongehus."

Slike samlerserier har vært Samlerhusets sikre inntektskilde i årevis. "Leve Norge", "Norges Sølvskatt", "Norge i krig" og mange lignende. Dessverre er seriene preget av repetisjon både av tema og motiver, men det er noe nytt likevel; tidligere ble medaljene preget i sølv eller gull, nå blir de preget i forgylt tambak.

Hvorfor tambak? De siste årene har prisene på edelmetaller som gull og sølv skutt i været. Det har ført til at mynter og medaljer i gull og sølv har blitt mye dyrere. Det Norske Myntverket kunne selvsagt preget medaljen i sølv, men da ville produksjonskostnadene blitt svært høye. Tambak er en legering som ikke koster all verden, og som derfor gir lave produksjonskostnader.

Lave produksjonskostnader gir bedre inntjening. Folk er jo likevel villig til å betale flere hundre kroner for en medalje i forgylt tambak. Dersom de kommende medaljene i serien Kongeriket Norge vil koste 499 kroner som det står i reklamen, så vil det altså være nordmenn som er villig til å betale omtrent like mye for en medaljen i verdiløst tambak som de i sin tid betalte for en i verdifullt sølv. Mye har skjedd med sølv de siste årene, men folk som kjøper disse medaljene tenker ikke over det. Det er lett å bli forført av ordet: "Gullbelagt".

Det er mange måter å brenne av pengene sine på. En måte er å kjøpe Kjærlighetsmedaljen og de andre medaljene i samlerserien Kongeriket Norge. Kundene får aldri igjen pengene sine - med mindre Samlerhuset garanterer evig tilbakekjøp (slik at de kan selges til stadig nye kunder). De som i sin tid kjøpte de andre samlerseriene med medaljer i sølv har i alle fall en slags sikkerhet i at sølvprisene er sterke. De kan alltids selge dem som skrapmetall, og verdien på de vanligste medaljene ligger på rundt 140 til 220 kroner.

"Medaljene skal angivelig være belagt med 24 karat gull, og det er imponerende slik som gullprisen stiger. Men hvor mye gull er det man får for 99 kroner?" skrev Trygve Hegnar i Finansavisen. I dagens gullmarked får du rundt en tredjedels gram gull for 99 kroner. Det vil si: Dersom du stikker innom en mynthandler som driver med salg av gull. Jeg aner ikke hvor mye gull Det Norske Myntverket har lagt utenpå Kjærlighetsmedaljken, men det spiller i og for seg ingen rolle; dette gullet er i praksis verdiløst. Gullbelegget er så tynt at det ikke er mulig å gjenvinne det uten at raffineringskostnadene blir skyhøye. Det vil rett og slett ikke lønne seg.

Kjærlighetsmedaljen og samlerserien Kongeriket Norge blir sikkert artige suvenirer for mange, men god økonomi er det ikke. Antagelig er det en bedre investering å bruke pengene på en kinobillett til jenta du er forelska i.

Winterschydtz og Sommerschydtz

To spennende mynter var temaet for Finn Erhard Johannessens foredrag i Norsk Numismatisk Forening sist tirsdag. De to myntene var 12 skilling sommerschydtz penge 1689 og 16 skilling winterschydtz penge 1689. Begge ble preget i Christiania av myntmester Peter Grüner d.y. På forsiden er det en rytter, og på reversen den norske løven og navnet kong Christian V. I foredraget gikk Johannessen gjennom de ulike teoriene som er lansert om myntene.

Winterschydtz og Sommerschydtz er nemlig noen merkelige mynter. I et norsk numismatisk perspektiv har de unike motiver og innskrifter. Selve innskriftene ser ut til å bety at de ble laget for et særskilt formål. Dette er en egenskap vi ofte forbinder med polletter, som er pengetegn som settes i sirkulasjon for å betale for ett bestemt formål; for eksempel trikkepolletter til bruk for å betale for billetter i Sporveien.

Johannessen tok for seg to av de teoriene som har dominert i numismatisk litteratur: Den første fra Beskrivelsen av 1791 der det heter at de ble preget for å betale bøndene i skysstellet, og den andre fra Krebers auksjon i 1841 der det heter at de ble preget for betaling for postskyssen. Han fokuserte særlig på den siste teorien, som han fullstendig avviste.

Winterschydtz og Sommerschydtz har ikke noe å gjøre med postvesenet. Peter Grüner d.y. var postmester i Christiania, men myntene kan ikke knyttes til det vervet. Johannessen mente at det ikke er en postrytter man ser på forsiden av mynten. Rytteren mangler det viktigste symbolet på at han var postrytter: Postsekken. Fraværet av den er ikke forenlig med at det er en framstilling av en postrytter. Deretter gikk Johannessen inn på hvordan postvesenet fungerte den gangen myntene ble preget. Det var ikke behov for å prege mynter for å betale for postskyssen da dette var en plikt som ble lagt på bøndene. Som motytelse for å være postbonde fikk de fritak fra for eksempel militærtjeneste, veiarbeid og lignende. Det tok lang tid før man bestemte seg for å betale postbøndene for ytelsen de var pålagt. Dersom bøndene ikke fikk betaling for posttjenesten, så var det heller ikke grunnlag for å prege mynter for å betale dem.

Finn Erhard Johannessen falt derfor tilbake på at dette var mynter som ble preget i håp om at de skulle benyttes som betaling i det gamle skysstellet. De bøndene som var knyttet til skysstellet pliktet til å stille med oppsalet hest til alle som trengte dem. De som var i offentlig tjeneste trengte ikke å betale for bruk av skysstellet, men det måtte privatpersoner. Det er mulig, mente Johannessen, at 12 skilling sommerschydtz og 16 skilling winterschydtz var tiltenkt som særskilte betalingstegn. Det kan ha vært et forsøk på å lansere et nytt produkt, men at folk fant ut at dette var noe de ikke trengte. At de mislykkes kan forklare at myntene er så sjeldne idag. De er ettertraktede blant samlere, og prisen på hver mynt ligger opp mot og over 30 000 kroner.

Foredraget vakte stor interesse blant tilhørerne, og engasjementet i diskusjonen etterpå var til å ta og føle på. Det ble ganske raskt fastslått at om de skulle kalles polletter eller mynter så var det bare snakk om et definisjonsspørsmål, men at de i alle fall hadde korrekt vekt til å sirkulere som vanlige mynter. Selv om de kan ha vært preget for et bestemt formål, så er det fullt mulig de slapp ut i allmen sirkulasjon som ordinære mynter nettopp av den grunn.

(Artikkelen oppdateres)
Bilde: Numisma Mynthandel AS

Aftenposten: Gratisreklame for Samlerhuset

Aftenposten har idag både bevist at de driver med gratis reklame i spaltene sine, og gjør et slett journalistiek handverk. Samler på Zimbabwes ulykke, melder de. I følge Aftenposten har nemlig Samlerhuset solgt 200 eksemplarer av 100 trillion dollars-seddelen til nordmenn. "- Har dere noen moralske kvaler med å tjene penger på å selge beviset på Zimbabwes økonomiske ruin?" spør Aftenpostens journalist Øyvind Gustavsen, og regner vel med at det spørsmålet teller med som et kritisk spørsmål.

I realiteten er Gustavsen ikke annet enn et mikrofonstativ for en stor bransjeaktør.

Man må bare gratulere Samlerhuset med denne aritkkelen. De klarer å markedsføre denne 100 trillion dollars-seddelen som noe unikt, og de lykkes med å få en av de mest respekterte avisene i Norge med på notene.

Seddelen er ikke unik i streng forstand, men det er tross alt et ganske snodig tall på sedlene. 100 trillion dollars kan oversettes til 100 billion dollar på norsk. Det er jo et enormt beløp, og er det høyeste på en seddeln noensinne. Men det er en seddel som knapt var i sirkulasjon. De aller fleste har funnet veien til samlere for lenge siden.

Aftenposten sa en gang om seg selv at de ga sold bakgrunn for egne meninger. Det er tydeligvis et prinsipp de forholder seg noe løslig til idag. De klarer å presentere det som en nyhet at 200 nordmenn allerede har kjøpt seddelen fra Zimbabwe. Det er ikke riktig, og hadde journalisten gjort jobben sin, så hadde han raskt funnet ut at denne 100 trillion dollars-seddelen har vært å få tak i her i landet siden 2009. Det er mange som har importert både en og to bunter, og det er sikkert mer enn 1000 nordmenn som eier en slik seddel allerede. Flere andre norske myntfirma har solgt denne seddelen i lang tid - uten at Aftenposten har vært interessert i det.

Nordmenn kan forøvrig når som helst kjøpe denne seddelen på det internasjonale samlermarkedet for et par tre amerikanske dollar og oppover. I Norge har prisen variert over de siste to årene, men vanligvis er prisen mellom 40 og 150 kroner.

Inflasjonssedler er populære samlerobjekter. Tyske sedler fra 1922/23, ungarske fra 1945/46 og Jugoslaviske fra begynnelsen av 1990-åra er stadig populære. De har ofte påtrykt svimlende beløp. Det er spennende for mange, og det handler selvsagt ikke om å samle på andre folks ulykke. Det er heller slik at man forundrer seg over sedler med denne type valærer, og plukker dem opp som historiske kuriosa. Det er uhyre sjeldent inflasjonssedler stiger i verdi, for å si det sånn.

17. mai-medaljen 2011: Grove faktafeil i reklamen!

17. mai-medaljen 2011 lanseres av Det Norske Myntverket i disse dager. Den markedsføres i samarbeid med Samlerhuset, og det er sendt ut mange tusen frieksemplarer til kjente kunder. (Bilde fra kampanjen). Årets medalje bærer portrettet til kong Olav V, og en strofe fra kommunisten Nordahl Griegs dikt Til Ungdommen: Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred. Denne strofen er absolutt passende i en tid med mye fremmedfientlighet og rasisme. Den var da også ment for å mobilisere studenter mot nazismens framvekst i Norge i 1930-årene.

Denne historiske bakgrunnen tier selvsagt Det Norske Myntverket om, men til gjengjeld lanserer de en fantasifull beretning om 17. mai-medaljene og myntverket. Jeg vil faktisk hevde at det er mer fantasi enn virkelig historie i den informasjonen som blir gitt om 17. mai-medaljene på hjemmesiden. La oss se på to sentrale avsnitt i teksten:

”Det Norske Myntverket har utgitt 17. mai medaljer siden 1884. I starten var 17. mai medaljene et symbol på nordmenns frihetstrang, og var veldig populære i tiden før og etter unionsoppløsningen i 1905.”

Det er feil i alle punkter. Før det første utga aldri Det Norske Myntverket (tidligere Den Kongelige Mynt) noen 17. mai-medalje før Bjørnstjerne Bjørnsons 100-års jubileum i 1932. Det var myntgravør Ivar Throndsen (1853-1932) som graverte en 17. mai-medalje i 1884, men den laget han som privatperson. Den ble riktignok preget på Det Norske Myntverket, men å si at den var utgitt av myntverket er en grov overdrivelse (og et dumt spark til Ivar Throndsen). Thronsen lykkes forresten ikke så godt med sine første to 17. mai-medaljer fra 1884 og 1885. Det var ikke før 1886 at 17. mai-komiteen i Kristiania ga oppdraget med den årvisse 17. mai-medaljen til myntgravøren. Han graverte en ny medalje hvert år, som han solgte som en del av sin egen private virksomhet. 17. mai-komiteen i Kristiania kjøpte dem inn i 1886-1888 og 1890-1893, og siden fra 1900 til 1920. Alle år ble det laget 17. mai-medalje, utenom 1918 da feiringen stort sett var innstilt på grunn av krigen i Europa.

Samtidig ble det utgitt en lang rekke andre medaljer, mange av dem produsert i Tyskland.

At medaljene for øvrig skulle være noe symbol på ”nordmenns frihetstrang” er nok noe man kan diskutere. Selv svært konge- og unionstro borgere gikk med 17. mai-medaljer før 1905.

Men den virkelig grove påstanden kommer myntverket med etterpå:

”Fra 1945 fikk Det Norske Myntverkets 17. mai medaljer en stor oppblomstring, og var i flere tiår et selvfølgelig innslag på jakkeslaget på nasjonaldagen. Etter et opphold på femten år er nå 17. mai medaljen endelig tilbake – denne gang også med en dekorativ 17. mai-sløyfe.”

Nei.

Det var gravør Halfdan Rui (1905-1978) i Oslo som utga 17. mai-medaljen i 1945. Den hadde portrett av kong Haakon VII på forsiden og hadde kongens monogram i V-tegn på baksiden. Rui jobbet med medaljen i lang tid og hadde den klar til feiringen 17. mai 1945. Det var en suksess, og han solgte 3557 eksemplarer av medaljen. Det Norske Myntverket preget ingen 17. mai-medalje etter krigen før i 1954. Deretter bare i 1958. Det var først da Kongsberg Myntklubb tok opp tradisjonen igjen i 1989 at Det Norske Myntverket preget 17. mai-medaljer regelmessig. Det Norske Myntverket påstår i tillegg at det nå kommer ut en medalje etter et opphold på 15 år, og det er rent vissvass. Kongsberg Myntklubb utga en medalje hvert år fra 1989 til 1998, og Oslo Mynthandel utga en medalje i 2000. Det tok 10 år før Det Norske Mynverket tok opp igjen tradisjonen.

At 17. mai-medaljene også skulle være et ”selvfølgelig innslag på jakkeslaget på nasjonaldagen” er også en påstand man kan diskutere. Det ble utgitt 17. mai-medaljer fra 1881 til 1920, og deretter bare spredt fram til 1989. Da man startet utgivelsene på 1800-tallet ble medaljene solgt i 10 000-vis av eksemplarer, mens de i moderne tid knapt har blitt solgt i noen tusen eksemplarer. Det Norske Myntverkets initiativ er prisverdig, men det spørs nok om ikke 17. mai-medaljens gullalder er tilbakelagt for veldig, veldig lenge siden. Men selvsagt; Det Norske Myntverket reviderer jo medaljehistorien som det passer dem best.

Det finnes noe litteratur om 17. mai-medaljer, men den eneste samlede historiske framstillingen finnes i Katalog over 17. mai-medaljer. Den kan lastes ned gratis: Link (pdf).

Påvist forfalskning!

Det er ikke lenger tvil om at de mye omtalte metallbøkene fra Jordan er falske. Det siste klare bidraget kommer fra en kollega i Sverige: Ulf Ottosson på internettsiden Mynthandln.com. Det er etterhvert samlet mange ulike beviser mot disse metallbøkene, og det selvsagt ikke slik at numismatikken var det avgjørende. Fra tidligere er innskrifter i bøkene avslørt som dårlige kopier av allerede kjente innskrifter. Dessuten har folk som er eksperter på gamle funn sagt at bøkene mangler troverdige spor etter en aldringsprosess; det vi kan kalle irr og korrosjon på kobber og bly. Metallbøkene ser rett og slett ikke gamle nok ut.

Jeg publiserte et lite bidrag i den store historien på denne bloggen 5. april: Numismatikk og metallbøker fra Jordan, og den ble referert i VGs nettutgave dagen etter: - Bøkene er tidligst fra 70 e.Kr.

Kort tid etter publiserte Ulf en melding på sin hjemmeside der han påviser en direkte link mellom en kjent moderne forfalskning og et bilde i en av metallbøkene. Ulf gjengjente et hestespann, eller kvadriga, som var avbildet på en av metallplatene. Han forteller selv: "Den där kvadrigan (fyrspannet) har jag sett förut! ... tänke jag. Och jag vet var! På en mycket vanlig turistkopia av ett antikt mynt (grekisk/romersk hybrid ... mellan en redigerade dekadrachm från Syrakusa och en s.k. medallion med Lucius Verus bild)." Et glitrende uttrykk for en skarp visuell hukommelse.

Ulfs observasjon er viktig, og jeg linker direkte til bildet på Ulfs hjemmeside. Det er en meget pedagogisk illustrasjon som er 100% overbevisende. Link.

Noen som fortsatt tror på at disse metallbøkene er gamle skrifter fra de første kristne?

Numismatikk og metallbøker fra Jordan

Betydelig arkeologisk funn eller ren bløff? skriver VG.no. Det er 70 små metallbøker som forvirrer arkeologer, teologer og andre om dagen. Det er snakk om små bøker av bronse eller bly på størrelse med kredittkort. De som har undersøkt bøkene klarer ikke å bli enige om hverken datering eller innhold. De mest optimistiske mener at bøkene kan kaste nytt lys på tro og liv blant de første kristne.

VG lot Torleif Elgvin studere bilder av bøkene. Han er førsteamanuensis ved Høyskolen i Staffelsgate i Oslo og er teolog med dødehavsrullene som spesialitet i følge avisen. Elgvin er skeptisk til at bøkene er fra det 1. århundre etter Kristus. Han mener å se en romersk keiser på bildene av metallsidene.

Det er helt riktig, men det er mer!

Bare et lite antall bilder er publisert av de mange bøkene. Ut fra et numismatisk perspektiv er i alle fall et par bilder svært interessante. De viser portretter hentet fra mynter preget for Alexander den Store (336-323 f.Kr.), Lysimachos (305-281 f.Kr.) og en keiser fra det flaviske dynastiet (69-96 e.Kr.)

Nedenfor har jeg satt sammen utsnitt av de publiserte sidene fra bly/kobberbøkene og sammenlignet dem med portretter på tre ulike mynter. Jeg har ikke funnet noen helt identiske mynter, men bildene gir likevel godt nok grunnlag til å konkludere med at portrettene i bøken er hentet fra mynter. Etterhvert som funnet blir undersøkt av eksperter vil de finne mynter med eksakt like portretter som i bøkene.

Det er kanskje typisk at et slikt funn raskt blir knyttet til tidlige kristne sekter. Jeg gleder meg i alle fall til hvordan teologene tolker bruken av Alexander den Stores portretter i bøkene. Alexander var en av antikkens største helter, men neppe for de kristne.

Så hva blir konklusjonen? Er de falske, eller er de ekte? Bøkene befinner seg i Israel. De skal etter sigende være funnet i Jordan, og de vil helst ha dem tilbake. Eieren påstår de har vært i familiens eie i 100 år. Området er ellers godt kjent for enorme mengder forfalskninger av antikviteter. Jeg tror vi snart får et svar fra ekspertene. Jeg tror vi får høre at de er falske.

(Klikk på illustrasjonene for å se dem i full størrelse!)







Les også mer:
Desert News Ancient metal plates found in Middle East
The Jewish Chronicle Online Heavy metal secrets from a Mid-East cave
Daniel O. McClellan Peter Thoneman on the Lead Codices
VG: Arkeologihistoriens viktigste funn?, Betydelig funn eller ren bløff? og - Bøkene er tidligst fra år 70 etter Kristus.

Turistkopier funnet i Skottland

For kort tid siden ble et funn av romerske bronsemynter slått stort opp på NRKs sider (tidligere omtalt på denne bloggen: Er Labo-funnet en spøk?) Nå har arkeologisiden Past Horizons publisert et funn av fem bronsemynter: Coin find may represent a lost antiquarian collection. Funnet består av fem mynter i kobber eller bronselegering, og ble funnet i løse jordmasser. Past Horizons opplyser om at myntene har rester av lim på den ene siden, og at de derfor kan ha vært en del av en samling der myntene har hengt side ved side.

Nettopp.

Det er særlig to mynter som utmerker seg i dette funnet: Den ene gir seg ut for å være en tetradrakme preget av den makedonske kongen Demetrios I (306-283 f.Kr.) og den andre av den trakiske kongen Lysimachos (360-281 f.Kr.) Demetrios-mynten framheves også av Past Horizons.

Det er bare ett vesentlig problem: Disse myntene ble opprinnelig preget i sølv. En annen ting er at den ene siden på Demetrios-mynten er den samme som på Lysimachos-mynten. Det ble aldri laget originalt. Bildet som følger saken er ikke godt nok til å si noe om de andre tre myntene, men dette er ganske klart moderne kopier solgt til turister. Verdien er lik null og nix, og langt bedre eksemplarer kan kjøpes lett som bare det.

Past Horizons opplyser at myntene skal til undersøkelse ved Edinburgh museum. Etterpå er det et ønske at de skal returners for å stilles ut permanent ved Inverclyde-museene. Det er det ingen grunn til, det ville være flaut å kreve inngangspenger for å se dette "funnet".

Den som vil undersøke mer kan slå opp i David Sears Greek Coins (Seaby, London 1979): Nummer 6814 for Lysimachos og nummer 6764 for Demetrios.

Er Labo-funnet en spøk?

Det er funnet romerske bronsemynter i Norge melder NRK. "Dette er et unikt funnmateriale i norsk jord", sier Håkon Ingvaldsen ved Kulturhistorisk Museum til NRK. Det er en liten sensasjon om funnet viser seg å være genuint, og ikke er en praktisk spøk fra kreative sjelers side. Det er god grunn til å være kritisk.

Bare ett bilde av myntene er presentert, og det er av ganske dårlig kvalitet. Follo museum oppgir på sine nettsider at det er snakk om tilsammen 17 mynter. Bildet som fulgte saken på NRKs side viser fire mynter, men bare to av dem er gjengitt med såpass detaljer at det går an å si noe om hva slags mynter vi står ovenfor. Håkon Ingvaldsen er forsiktig med å lansere teorier, men sier at myntene er preget rundt år 300 e.Kr. og ved yttergrensene av Romerriket. Det er en ganske overfladisk beskrivelse som ikke sier så veldig mye.

Det er klart at myntene har en betydelig aldersmessig spredning. På bildet kan man ganske enkelt identifisere en antoninian og en liten bronsemynt. Antoninianen var en romersk myntenhet som ble introdusert under keiser Caracalla i 214 e.Kr., og som forsvant da keiser Diocletian reformerte myntsystemet mellom 286-296 e.Kr. Den antoninianen som er i dette funnet er ganske sen, men kan være fra ca. 270-290 e.Kr. Den lille bronsemynten er av en type som er vanlig for regjeringstiden til Konstantin den Store og hans familie. Den viser to soldater stående på den ene siden, og et keiserportrett på den andre. Bare de to soldatene er vist på bildet, men det er nok til å identifisere den. Dette er en mynt som ble preget etter at keiser Konstantin den Store innførte mynttypen rund 312 e.Kr., og ble preget en gang mellom ca. 312-350 e.Kr.

Det betyr ikke bare at det er en stor aldersmessig forskjell mellom myntene, men at de også i utgangspunktet sirkulerte under to svært forskjellige myntsystemer. Det er selvsagt ikke umulig, men er litt rart da bronsemynter i seg selv ikke har noen verdi. Det er ikke unormalt med stor aldersmessig spredning i funn av gull- og sølvmynter. Likevel er det som å sammenligne epler og pærer da sølv og gull har en metallverdi som gjør at de alltid har hatt en egenverdi ut over den tidsbestemte økonomiske perioden de var preget under. Edelmetaller blir alltid verdsatt, bronse blir ikke alltid det og derfor forsvinner de ut av sirkulasjon raskere. Det er derfor litt underlig at såpass forskjellige bronsemynter skulle komme fra det samme funnet.

Det som gjør dette funnet virkelig merkverdig er fargen på myntene, eller rettere: Patinaen. Bronsemynter som ligger i jorda reagerer med omgivelsene og utvikler det vi kaller en patina. Denne kan komme i mange farger alt ettersom hva de blir utsatt for av minerler og kjemikalier i jordsmonnet. Forskjellen mellom myntene i Labo-funnet er stor; fra svart til flaskegrønt. Det betyr at de har vært utsatt for svært ulikt jordsmonn. Det stemmer ikke med de funnomstendighetene vi har fått opplyst om hos NRK. Bronsemynter ødelegges også ofte av jordsmonnet, blant annet korroderer de og går i oppløsning. Det er flere som har reist tvil om romerske bronsemynter overhodet kunne overleve 1700 år i norsk jordsmonn, i alle fall når de ikke engang har ligget beskyttet i jorda.

Myntene ble funnet i løsjord som var fraktet vekk fra Labo gård til Follo museum. Mange hundre skoleelever og andre har hatt mulighet til å solde jorda for å lete etter skatter. Funnene i jorda spenner over nesten 1000 år, fra ca. 800-tallet til ca. 1700-tallet. Jorda ble gjennomsøkt med metallsøker, og man fant et vektlodd formet som en hest. Dessuten fant man en sølvmynt fra 1500-tallet. Senere funn er også fra samme periode, men med unntak av de gamle romerske myntene. Hvordan havnet romerske mynter fra 260-350 tallet sammen med dette materialet som er rundt 500 til 1300 år yngre? Løsningen er kanskje mer nærliggende enn det man ønsker å tro: Noen driver ap med arkeologene.

Romerske mynter fra denne perioden er hverken sjeldne eller dyre. Jeg har selv solgt slike mynter for 30-60 kroner stykket, og du kan få dem enda billigere om du kjøper mange av dem. Hvem som helst kan kjøpe dem på nettet, og ta dem med seg om de planla å solde jord på Follo museum. "Det er typiske mynter som dro seg nordover og som det finnes mange av i Tyskland, Polen og på Balkan. Jeg tror ikke de er samla av en samler, men må ha blitt frakta nordover av reisende på et eller annet vis," sier Ingvaldsen til NRK.

Det skulle ikke forundre meg om det har skjedd i nyere tid. Skulle det vise seg å være et genuint skattefunn, så vil det være meget oppsiktsvekkende.

Falsk 2-speciedaler 1644: Riktig forhistorie?

Sist sommer solgte det svenske Frimärkshuset en falsk norsk 2-speciedaler 1644. Mynten er tidligere omtalt i denne bloggen. Mynten ble solgt med proveniens tilbake til en auksjon i 1976. Nå er det reist tvil om den falske myntens forhistorie ble riktig oppgitt i auksjonskatalogen.

Den danske numismatikeren Jørgen Sømod har publisert et innlegg på Samlerforum.no der han presenterer bilder av mynten solgt på Anders Bruun Rasmussen auksjon 349, lot 834 i 1976. Link til innlegget: Her. Innlegget er også gjengitt på Gard Emsøys nettside Numismatikeren.com.

Det er ingen tvil om at bildene er av veldig ulik kvalitet. Samtidig er det en vesentlig forskjell: Den mynten som ble solgt i 1976 har flere riper risset inn i feltet bak den norske løvens rygg. Disse finner finner man ikke på mynten solgt i 2010.

På den annen side er likhetstrekkene mellom myntene mange, blant annet er toningsmønsteret stort sett identisk på bildene fra 1976 og 2010. Riper, hakk, slitasje og lignende ser også ut til å være identisk på begge bildene.

Sett i sammenheng, så er det ingen tvil om at det er samme mynt på begge bildene. Noen har forsøkt seg på å restaurere mynten i mellomtiden, og ripene bak løvens rygg ble en eller annen gang fjernet. Men at det skulle dreie seg om to ulike mynter finnes det ingen grunn til å tro.

Ingen har tvilt på opplysningene om myntens forhistorie før nå. Den ble da også gjengitt i det sertifikatet som dømmer mynten som falsk. Heller ikke Bruun Rasmussen har hittil benektet at mynten ble solgt hos dem som lot 834 på auksjon 349 i 1976.

Som en følge av dette blir det nå spekulert i om mynten likevel er ekte. Det er den nok ikke. Den vitenskapelige undersøkelsen er klar på at mynten som ble solgt av Bruun Rasmussen i 1976 og Frimärkshuset i 2010 var en støpt kopi av en annen mynt. Det er ingens om har fremmet troverdige motargumenter i forhold til denne undersøkelsen. Hvor originalmynten befinner seg idag er fortsatt ukjent.

Rekorddyr mynt var falsk!

Da det svenske Frimärkshuset 5. juni 2010 solgte en norsk dobbeltdaler fra 1644 var det mange samlere som ante fred og ingen fare. Budgivningen startet på 100 000 svenske kroner. Etter en intens budgivning ble mynten solgt for svimlende 400 000 svenske kroner. I tillegg kom salær på 80 000 svenske kroner.

Nå viser det seg at mynten var falsk.

Doble speciedalere er interessante mynter, og denne typen er ikke mindre spennende. Mynten ble preget i Christiania i 1644, og var dobbelt så tykk som en vanlig speciedaler. Det er vare tre kjente eksemplarer i offentlig eie opplyste Frimärkshuset i auksjonskatalogen. De mente de solgte det fjerde eksemplaret og det eneste som var i privat eie. Det var tilsynelatende en meget attraktiv mynt, og den tiltrakk seg da også både samlere og handlere fra Norge.

På auksjonsdagen viste det seg at det var en mynthandler etablert i Sverige som la inn høyeste bud, men da han senere leverte mynten for videresalg ved auksjonshuset Künker i Tyskland ble den avslørt som falsk. Künker er et av europas største og mest innflytelsesrike auksjonshus, og hos dem vakte mynten mistanke. Den ble deretter sendt videre til undersøkelse ved Leibniz Universitetet i Hannover, og professor Carla Vogt ved Institut for Anorganische Chemie gjennomførte en undersøkelse. Studien avslørte at mynten var en støpt kop (noen har senere antatt at den var fra begynnelsen av 1900-tallet). Arne Kirsch som både jobber hos Künker og er representant i IBSCC (International Bureau for the Suppression of Counterfeit Coins) undertegnet et sertifikat som kokluderte med at mynten var falsk IBSCC ble grunnlagt av IAPN (International Association of Professional Numismatists) i 1975, og har siden da hjulpet myntsamlere med å avsløre utallige forfalskninger. Det er ingen grunn til å tvile på at mynten ble undersøkt av anerkjente eksperter.

Problemet er bare at Frimärkshuset ikke tar mynten i retur: De er ikke villig til å refundere kjøpesummen. Dette vekker oppsikt blant handlere og samlere. Mynten ble omsatt i 1976 hos Bruun-Rasmussen som er et anerkjent dansk auksjonshus. Etter de opplysningene jeg har fått er Bruun-Rasmussen villig til å refundere salgssummen fra den gang, men det dreier seg bare om en tiendedel av hva mynten ble solgt for i 2010.

Det ser ut til å bli en sak som for følger. Delvis betyr det at samlere og handlere må være forsiktige med hvem de kjøper mynter fra. Det viser seg at mange auksjonshus har sterke tidsbegrensninger i forhold til reklamasjon på objekter. Det er kanskje ikke så unaturlig da auksjonshusene betaler ut salgssummen til eierne av objektene. Auksjonshuset lever av salæret. Eierne kan i mange tilfeller ha brukt pengene på helt andre ting i den tida som har gått fra auksjonsdagen til mynten ble avslørt som falsk. I dette tilfelle ryktes det at oppgjøret mellom auksjonshuset og kjøperen må føres for en domstol. Frimärkshuset har en seks dagers frist på reklamasjoner, noe som i de aller fleste tilfeller er altfor kort i forhold til å få anerkjente eksperter til å undersøke en tvilsom mynt.

Mynten var tidligere omsatt, og det ble tatt som et tegn på at mynten var uproblematisk. At mynten har en dokumentert historie er noe samlere kaller proveniens. Kunnskap om en mynts proveniens er ettertraktet nettopp fordi den da viser at mynten ikke kan være en moderne forfalskning. Likevel er ikke provenien en garanti for at mynten er ekte. Samlere er stort sett veldig oppmerksomme på moderne forfalskninger av norske mynter laget i Kina, men naturlig nok ikke like oppmerksomme på forfalskninger laget for hundre år siden. Det er god grunn til å undersøke alle mynter like nøye, enten de har en forhistorie eller ikke.

Jeg vil komme tilbake til denne saken og undersøkelsen av mynten i tida fremover. Legg igjen mailadressen i feltet til venstre for å holde deg oppdatert.

Samlerhuset: Sex skal selge gull!

Samlerhuset skal selge gull med hjelp av vakre modeller (se bilde fra kampanjen). Sex skal selge gull, kan man si. Det er en samling såkalte "svensk/norske" gullmynter det er snakk om. Hva de har å gjøre med Norge er usikkert; bortsett fra at de i sin tid var en del av gullbeholdningen i Norges Bank og at de har portrett av kong Oscar II som også var norsk konge.

Det er mulig det er enklere å selge myntene til nordmenn om man vrir litt på historiske og økonomiske fakta og kaller dem "svensk/norske" framfor å nøye seg med å være historisk saklig og si at de er svenske. Myntene ble ikke laget for Norge og at de sirkulerte i særlig utstrekning her i landet er tvilsomt. Selv norske gullmynter var sjeldent i sirkulasjon.

Å plassere gullmynten i handa på en modell er med all sikkerhet et salgstriks. Det er sjeldent vi ser slike ting i Norge, kanskje fordi myntsamlere er mer opptatt av myntene enn av dama. Dama kan være så sexy som hun bare vil, men er ikke mynten tilsvarende deilig hjelper det lite på interessen hos seriøse myntsamlere.

Samlerhuset setter igang denne annonsekampanjen for å selge en komplett samling svenske 20-kronors gullmynter til nordmenn. Myntene inneholder 8,06 gram rent gull, og har en gullverdi på om lag 2055 kroner (gullprisen svinger fra time til time, så det kan variere litt). Normalt selger norske mynthandlere de fleste av disse 20-kronor gullmyntene for litt over gullverdi, og sjeldent over 2500 norske kroner. Enkelte årganger, som for eksempel 1885, er mer verdt og kan koste opp mot 15 000 kroner i dagens marked. Serien Samlerhuset markedsfører starter med en 20-kronor fra 1901, som er en ganske vanlig mynt til rundt 2100-2200 norske kroner. Samlerhuset vil gjerne ha deg til å betale 4400 kroner. Det hadde ikke vært en helt gal pris på en norsk 20-kroner fra for eksempel 1902, men for en svensk mynt er det dobbel markedspris.

Kanskje det nettopp det er derfor Samlerhuset gjør bruk av en modell; så legger kundene ikke så mye merke til prisen på mynten.

Gamle 1000-lapper uten verdi?

Hvor billig er du villig til å selge dine gamle 1000-lapper? Det er et mer aktuelt spørsmål enn mange tror. Fra nyttår er det mange norske sedler og mynter som i praksis er helt verdiløse. Norges Bank veksler dem ikke inn i nye sedler og mynter uten videre.

Blant de sedlene som nå er helt verdiløse er den gamle 1000-lappen med Henrik Ibsen. Fram til 31. desember 2010 var det mulig å veksle den inn i en helt ny 1000-lapp – krone for krone, seddel for seddel. Fra 1. januar 2011 kan man søke Norges Bank om å få vekslet inn seddelen. Det koster deg et saksbehandlingsgebyr på 250 kroner, og du må ha en særdeles god begrunnelse på hvorfor nettopp du skal få vekslet inn dine gamle 1000-lapper. Signalene fra Norges Bank bør ikke fylle noen med stort håp om å få gjennomslag for en slik søknad. ”Terskelen for å få innvilget en eventuell søknad, er imidlertid høy,” skriver Norges Bank på sine hjemmesider. Mistanken om at du kanskje kan være ute etter å hvitvaske svarte penger er nok sterk hos Norges Bank.

Norges Bank mener at alle egentlig har hatt sin sjanse til å veksle inn gamle sedler. Den fiolette og brune 1000-lappet ble erstattet av en ny 1000-lapp i 1989. Normalt innløser Norges Bank eldre sedler og mynter i 10 + 1 år etter at de ble erstattet av nye sedler og mynter, altså etter at de gikk ut av normal situasjon. Fram til nyttår var det imidlertid mulig å veksle nær sagt alle norske sedler og mynter.

Det som skjedde nyttårsaften var den største monetære renovasjonen i Norge siden 1945. Den gang ble alle norske sedler erstattet med en ny utgave. Det ble gjort for å inndra millioner av kroner fra krigsprofitører og dempe inflasjonen. Det tok mange år før datidens 1000-lapper igjen ble verdt mer enn 1000 kroner. Noe lignende kan vi være vitne til nå.

Dersom Norges Bank ikke lenger veksler inn slike sedler, så er det naturlig at mange forsøker å få solgt dem i samlermarkedet. Så langt har det vært ganske risikofritt; gamle sedler var i det minste verdt pålydende. Når Norges Bank ikke lenger står ved sine gamle sedler, så spørs det om samlermarkedet er stort nok til å ta over denne garantistrollen. Hvor mye er egentlig en gammel 1000-lapp verdt? Det finnes mange av disse gamle sedlene i omløp i samlermarkdet. Det ligger sannsynligvis mangfoldige hundretusen eksemplarer rundt om kring i bankbokser og under madrasser. Fram til nyttår kunne arvinger av sparsommelige besteforeldre være sikker på at de fikk minst pålydende på sedlene, og kanskje et par hundrelapper ekstra på samlermarkedet. Selv krøllede sedler var verdt 1000 kroner. Nå spørs det om ikke samlere blir kresne og kun velger å kjøpe de aller beste eksemplarene.

Det er nemlig slik at samlere helst vil ha en helt ubrettet seddel. En seddel som nærmest ser ut til å kommet rett fra trykkeriet. Det er ikke mange slike sedler bevart, men det er helt sikkert nok til å dekke behovet i samlermarkedet en god stund framover. Det kan bety at samlere vil fokusere mest på de pene sedlene, og langt mindre på de som er litt brettet og kanskje ikke er bevart i mer enn middels kvalitet. Det kan igjen bety at du ikke lenger får 1000 kroner for en 1000-lapp. Du kan få mindre. Langt mindre, kanskje.

For de av oss som følger samlermarkdet er dette en spennende periode. Nå får vi se om markedskreftene justerer prisen på disse gamle 1000-lappene. En ting er sikkert: Norges Bank vil ikke ha dem, og det er helt opp til samlerne selv å sette riktig verdi på 1000-lappene.

Les også: Snart verdiløse pengesedler. (Om 6. utgaven som blir nullet 1. november 2012).

Norges mynter 2011 på ville veier?

Norges mynter 2011 vil bli den mest solgte myntboken i Norge i år. Det vil være den boken tusenvis av samlere bruker for å finne ut hva myntene deres er verdt. Årets utgave inneholder mange endringer de vil være interessert i. Norges mynter 2011 er svært fokusert på myntverdier før og nå – og da med særlig vekt på hvor mye mer mynter er verdt nå i forhold til tidligere. Det er kanskje ikke overraskende.

Myntmarkedet er i vekst, og samlere er villige til å betale mye for de myntene de ønsker seg. Fjorårets auksjonsresultater vitner om mange mynter som ble solgt langt over katalogprisene i fjorårets Norges mynter. For eksempel ble en 10 øre 1920 i topp kvalitet solgt for 7000 kroner på auksjon i november. Det var 10 ganger katalogprisen for 2010. Den står for øvrig uendret i årets katalg. Et annet eksempel er en 50 øre 1887, også den i topp kvalitet, som ble solgt for 14 000 kroner. Katalogprisen var 5500 kroner i 2010, og den har klatret opp til 9000 kroner i 2011-katalogen. Jeg kan fortsette å ramse opp sjeldne mynter i topp kvalitet som gikk langt over det Norges mynter 2010 vurderte dem til. Det mest interessante er kanskje at det ikke engang var vanskelig å selge disse myntene for langt over katalogvurdering. Det var mulig å selge langt flere eksemplarer til samme pris; om man bare hadde hatt dem for salg. Saken er at noen mynter er uhyggelig sjeldne i topp kvalitet, og samlere med noe erfaring vet det og er villig til å strekke seg langt for å få tak i dem. Det er grunn til å tro at en rekke godbiter også i år vil bli solgt langt over 2011-katalogens vurderinger.

Det er derfor helt naturlig at utgiverne av 2011-katalogen justerer vurderingene på de sjeldne myntene oppover. Problemet er at en rekke verdivurderinger ikke justeres nedover i takt med markedet. Sjeldne norske mynter er ettertraktet, men hva med de myntene som ikke er særlig sjeldne? For eksempel 200 kroner 1980 Frigjøringsjubileet. Denne stor og fete sølvmynten står oppført til en prisvurdering på 625 kroner. Det er ikke snakk om at denne mynten blir omsatt for en slik uhyrlig pris. Du får den enkelt for halvparten hos en ledende mynthandler. Og hva med prisen på myntene utgitt for Lillehammer OL i 1994. Et komplett sett med fire gullmynter og 12 sølvmynter står oppført til 38 600 kroner. Riktignok er de fire gullmyntene verdt ca. 16 000 kroner, men du oppnår ikke nesten 40 000 kroner i dagens markedet for dette settet. Normalt ligger et slikt sett på rundt 21-22 000 kroner. Lignende overvurderinger finner man for 100 kroner 1999 Millennium også. Katalogen foreskriver en pris på 3500 kroner, mens 2000 kroner er nærmere virkeligheten i myntmarkedet. Lignende grove overvurderinger finner man på samtlige minnemynter. Unntaket er kanskje 2 kroner 1914 Mor Norge som står oppført med en vurdering på 2800 kroner i 0-kvalitet (altså helt usirkulert). Dette er en mynt som er uhyre vanskelig å finne i toppkvalitet, og som derfor ville oppnådd en langt bedre pris på auksjon. Når jeg først nevner auksjon, så kan det være greit å vite at 1500 kroner 1993 Edvard Grieg oppnår omtrent 14 500 kroner på auksjon i dag. Denne gullmynten med opplag på 5139 eksemplarer står oppført med en vurdering på 19 000 kroner. For minnemyntenes del er det ingen sammenheng med myntmarkedet slik samlere kjenner det, og vurderingsprisene i Norges mynter 2011.



Det er mange mennesker som vil få et hardt møte med realitetene i myntmarkedet etter å ha gløttet på vurderingsprisene i Norges mynter 2011. Det synes som om at Norges mynter 2011 er i utakt med markedet og samlerne. Det rammer myntinteressen og hobbyen på en negativ måte. Det er mange som spør seg hva de skal med en vurderingsliste med priser ingen forholder seg til?

Norges mynter 2011 utgis av Nordfrim i Skien i samarbeid med Samlerforlaget Norges Mynter som er eid av Samlerhuset og Oslo Mynthandel. Gunnar Thesen fra Oslo Mynthandel og Øyvind Nordheggen fra Samlerhuset har underskrevet forordet. Katalogen selges av de fleste norske mynthandlere. Mange mynthandlere har en annonse i Norges mynter; bortsett fra den utgaven som distribueres til Samlerhusets kunder: Der er alle spor av andre mynthandlere fjernet av ukjente årsaker.