Barters borgerdådsmedalje

Numismatikk handler ofte om kvalitet og store penger, men andre ganger er det annerledes. Denne bloggen handler om å få føling med mennesker og hendelser langt tilbake i historien. Nettopp dette opplevde jeg med et eksemplar av borgerdådsmedaljen, norges eldste dekorasjonsmedalje; gitt til konger og skipskapteiner. 

Da Norge fikk sin selvstendighet for snart 200 år siden, levde folk flest av landbruk og fiske. Landet hadde en liten elite ivrige embetsmenn og intellektuelle som hungret etter å gjenreise Norge som selvstendig nasjon. Som en liten bit i dette puslespillet sto spørsmålet om utmerkelser og påskjønnelser. Adelen var avskaffet, men Grunnloven åpnet for at Kongen kunne dele ut ordener til de han mente gjorde seg fortjent til det. Noen norsk ordensutmerkelse ble det likevel ikke før kong Oscar I innstiftet Den Kgl. Norske St. Olavsordenen i 1847. Fram til da mottok nordmenn Kongens utenlandske ordener, og kong Carl XIV Johan delte ut de svenske ordenene Sverdordenen for offiserer, Nordstjerneordenen for geistlige og Wasaordenen for handelsmenn og fabrikkeiere. Bøndene fikk ikke ordener, men medaljer. Noen særskilt norsk medalje fantes ikke de første årene, men 10. april 1819 opprettet Kongen en norsk medalje for borgerdåd. 

 

Borgerdådsmedaljen ble i sin historie en av de mest allsidige norske medaljene. Den var opprinnelig ment som belønning for innsats i forliksrådene, og den ble bare delt ut i sølv. Da den i 1844 ble utvidet til to klasser – en i gull og en i sølv – så fylte den en lang rekke roller som statlig belønning for samfunnsgagnlig innsats. Den kunne deles ut «ikke blot for udmærket Flid og Duelighed ved Forligelsesvæsenet og andre lignende Ombud, samt for borgerlige Fortjenester af Kongeriget Norge, men ogsaa for nidkjær Embedsførelse og anden fortjenstlig Virksomhed af hvilken som helst Art, der findes at egne sig til offentlig Anerkjendelse, saavel som for enkel udmærket Daad.»

Fram til medaljen ble lagt ned av Bondevikregjeringen i 2004, prydet Borgerdådsmedaljen i gull brystene til fremragende vitenskapsmenn som astronomen Christoffer Hansteen. Han var norges første virkelig internasjonalt kjente vitenskapsmann, og plasserte Christiania på kartet med korrekt lengde- og breddegrad. Kong Haakon VII og senere kong Olav V ble tildelt Borgerdådsmedaljen i gull av regjeringen for deres innsats for landet. Norges statsminister under krigen, Johan Nygaardsvold og hans politiske motstander, stortingspresident Carl J. Hambro, bar også borgerdådsmedaljen i gull. Historisk sett utfylte Borgerdådsmedaljen i gull St. Olavsordenens storkors. Arbeiderpartiets politiske ledere har avstått fra å ta imot St. Olavsordenen, men har latt seg dekorere med Borgerdådsmedaljen i gull. 

 

Sølvmedaljen – borgerdådsmedaljens 2. klasse – ble delt ut til førsteklasses helter, trofaste kirkesangere og lærere, men led til slutt en stille død og ble erstattet av Kongens Fortjenstmedalje. Og det er særlig denne utgaven av medaljen som jeg har vært opptatt av, og det skyldes at den i mange år ble delt ut for «enkel udmærket Daad.» Altså for redningsinnsats.

Borgerdådsmedaljen ble i noen år delt ut med navn gravert på randen. Det er noen ganske få norske medaljer der mottakerens navn blir inngravert. Kongens Fortjenstmedalje er en av dem, og det samme er Det Kgl. Norske Selskap for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste. De aller fleste norske medaljer deles ut uten navn, slik som Krigskorset med sverd. Medaljer med navn er lett å knytte til en historisk person og hendelse, medaljer uten navn har ikke den forbindelsen. Som både historiker og samler, så synes jeg det er spennende å kunne holde nettopp den medaljen en mann eller kvinne fikk for sin innsats. Medaljer for lang og tro tjeneste har vel kanskje mest interesse for den nærmeste slekta, men medaljer gitt for heltemodig innsats i en bestemt situasjon er, selvsagt, interessante ut over blodsbåndet. 

 

Som samler skal man ha flaks for å finne en slik medalje. Det ble ikke delt ut for mange borgerdådsmedaljer, og selv et eksemplar uten navn er en ettertraktet medalje. Jeg har sant og si heller ikke sett så veldig mange de årene jeg har samlet. Enda færre har jeg hatt mulighet til å kjøpe. Prisen på en borgerdådsmedalje i sølv med navn går raskt opp i 10 000 kroner, og på auksjoner har du konkurranse fra samlere med dype lommebøker og stor interesse. Men det er lov å ha flaks: Forrige måned dukket det opp en borgerdådsmedalje på en nettside for en tysk mynthandler. Refleksene fungerte kjemperaskt og en liten stund etter satt jeg med en vaskekte borgerdådsmedalje i hendene. Det var et stort øyeblikk. 

 

Jeg var litt spent da jeg hentet medaljen på postkontoret; var dette en medalje med navn? Den var forlengst gjort om til brosje. Da medaljen ble delt ut, så hadde den en krone og bånd. For en samler ville den være så godt som verdiløs. Noen ville rynket på nesen og sagt at den var ødelagt. Da jeg åpnet pakken og så medaljen, så kunne jeg puste lettet ut. Langs randen sto det med snirklete skrift: Captitaine Samuel Martin Barter 1865.

Borgerdådsmedaljen i sølv er en av mine favorittmedaljer, og jeg har selvsagt kopier av begrunnelsene til alle som har fått medaljen. Kaptein Samuel Martin Barter var fører for Sir Thomas Marsell, en skonnert registrert på Guersey. I oktober 1864 var han på øya Terceria, langt ute i Atlanterhavet, og der reddet han besetningen på briggen Washington fra Porsgrunn. Det må ha vært en omfattende operasjon, da også en portugisisk los og en sjømann fikk borgerdådsmedaljer. Sjømannen fikk dessuten i tillegg 5 pund for innsatsen. Selv på sitt tørre og saklige språk vitner den kongelige resolusjonen om noe dramatisk og stort som skjedde langt, langt unna stilferdige Porsgrunn. 

 

Det er nettopp slike ting som gjør borgerdådsmedaljen til et spennende tema. Selv om mitt eksemplar er gjort om til en brosje, så vitner det også om en viktig del ved historien: Kaptien Barter var tydeligvis så fornøyd med sin utmerkelse at han bar den ofte og da båndet og krona ble slitt, så fikk han gjort den om til en hendig og praktisk dekorasjon. Jeg kan nesten se det for meg, der en aldrende, skjeggete kapteinen sitter i varme klær, smattende på en pipe i en lokal pub i Guersey. 

 

Det er selvsagt mer å grave i, og jeg gleder meg allerede til å finne ut mer om både om en «udmærket Daad» i Atlanterhavet og kapteinen som var så sentral at han ble dekorert av kong Carl XV.

Medalje for uhederlig virksomhet

Penningen der skipper Guding fikk sitt pass påskrevet av nederlandske assuratører. Bilde: Oslo Myntgalleri.

Heder og ære er det vi oftest forbinder med medaljer. Likevel finnes det unntak; medaljer som var ment å henge ut personer for uhederlig virksomhet. En slik skampenning - eller spottemedalje - kommer nå på auksjon i Oslo, og selvsagt ligger det en spennende historie bak.

Året var 1721 og verdenshandlen gikk strykende. Skip seilte til og fra Norge med tømmer og sukker, og mange andre godsaker. Et av disse skipene var groene Bosch, med Christoffel Guding som skipper. Det er da dette skipet og denne skipperen medaljen er utgitt for å kaste skam over. Årsaken til det var nemlig det at han sang falsk da han stemte i Mitt skip det er lastet med.

Dengang seilskipene dominerte verdenshandelen, så var de gjerne lastet med så store verdier at et forlis kunne føre til ruin for eierne. For å sikre seg var det derfor mulig å forsikre lasten og skipet, og handelsmennene som hadde lastet opp groene Bosch med kobber, fisk og tran, tok ut en slik forsikring i Amsterdam. Summen var på hele 93 513 gylden. En betydelig sum penger, og tilsvarende 900 000 euro i dagens kjøpekraft.

Så gikk skipet ned ved Bremager i Bergns stift 19. juni 1721. Deretter krevde man forsikringssummen.

Assuratørene i Amsterdam fattet mistanke da de så listen over hva skipet angivelig skulle være lastet med. De mente volumet av varene var betydelig større enn det groene Bosch hadde kapasitet til, og de fikk satt igang en undersøkelse gjennom den dansk-norske regjeringen. Da ble hele svindelforsøket avslørt.

Det er uklart om den verdifulle lasten i det hele tatt var ombord i skipet, eller om den var lastet med stein hele tiden. groene Bosch ble i alle fall senket med vilje, og da med bare stein i lasten. Det ble reist tiltale mot skipper Guding, styrmannen og fem handelsmenn for forsikringssvindel, men det er foreløpig ukjent for meg hvilken straff de fikk.

I Amsterdam ble det i alle fall i ren glede donert en ny klokke til domkirken i Trondhjem, og en medalje ble slått for anledningen i 1724. "Diet schelmstuk haat beschout dees plaat" står det rundt bildet av groene Bosch, og på den andre siden står det: "Ter ontdekking van 't schelmstuk van 't gesonkene schip 't groene Bosch, schipper Christoffel Guding van Drontheim in 't jaar 1721". Og med det kastet de skam over skipper Guding og hele hendelsen.

En norsk forfatter sa en gang at om hundre år var allting glemt. I numismatikken vet vi bedre: Mynter og medaljer er holdbare saker, og foregående slekters uhederlige virksomhet vil bli husket i lang tid. Kanskje noe å tenke på for dagens medaljeutgivere?

Nyfunnet middelaldermynt - Magnus eller Eirik?

Nesten fersk norsk middelaldermynt. Den er dessverre bøyd, og det gjorde identifikasjonen vanskelig. 1,163 gram veier den. Noen har spekulert i om det er en 2-penning av Magnus Lagabøte 1263-1280), mens jeg spekulerer i at den ble preget av sønnen hans, Eirik Magnusson (1280-1299).

Det er ikke hverdagskost at norske middelaldermynter kommer for en dag. Men en entusiastisk metalldetektorist har nettopp gjort et spennende funn. Mynten er ikke av aller beste kvalitet, så diskusjonen går høyt og lavt om hvilken konge som utga mynten.

Jeg fikk lov til å undersøke mynten noen formiddagstimer idag før den skal leveres inn til de rette myndigheter. Det viste seg å bli veldig spennende.

Noen har allerede lansert en teori om at mynten ble preget under kong Magnus Lagabøte (1263-1280). Jeg har ikke sjekket opplysningene, men det er svært få mynter igjen etter denne kongen. Han var en viktig konge, og blant hans mange reformer var å innføre nye mynter modellert etter engelske sterlinger.

Dessverre er den nyfunnede mynten bøyd. Den er også bøyd slik at forsiden er bøyd innover, og dermed kan vi ikke lese kongenavnet. Derfor er det også ganske stort spillerom for spekulasjoner.

Jeg har altså fått studere mynten, og jeg er ikke i tvil om at det er en mynt fra omkring Magnus Lagabøtes tid. Men da det var baksiden som var vendt ut, så var det vanskelig å avgjøre med en gang hvilken mynt det var.

Det lettest gjenkjennelige var et ganske fint kors med tykke korsarmer. Nesten akkurat der folden på mynten går så er det såvidt synlig en liten sirkel. Det viste seg å bli en viktig detalj. Det kan være et kontrollmerke, brukt for å skille myntutgaver fra hverandre.

Ved en gjennomgang av de sentrale katalogene over norsk middeladermynt, så var det i Kolbjørn Skaares 2-bindsverk om norsk mynthistorie (1995) jeg fant en mynt som lignet.

Der er mynten avbildet under Erik Magnusson (1280-1299), altså Magnus Lagabøters sønn. Han utga en mynt ca. 1280, det siste året av hans fars regjeringstid. Skaare beskriver mynten som en overgangstype, som katalognummer 227 på side 28 i bind 2. Det ser ikke ut til at sirkelen som kontrollmerke ble brukt på Magnus Lagabøters mynter, men så er det jo ikke funnet for mange av hans mynter heller.

Jeg føler dette er den typen som ligger nærmest, men helt sikker kan man aldri være. Det er ikke helt like mynter, og bokstavene er såpass slitt at det er vanskelig å lese hele omskriften - også på det eksemplaret som er publisert i Skaares bok. Det skal bli spennende å se hva Myntkabinnettet kommer fram til.

Det er andre som har påpekt likheten mellom den nyfunnede mynten med Erik Magnussons penning, men av ukjente årsaker har Myntkabinnettet plassert mynten under Magnus Lagabøte på sine internettsider.

Fra Universitetets hjemmeside: En Eirik Magnusson-penning er plassert under Magnus Lagabøte. 

Fra Universitetets internettsider: Ingen tvil når det står Ericus i omkriften.

Uansett er dette et meget spennende funn, og man kan trygt spekulere i markedsverdien på mynten. Den vil nemlig bli levert inn til riktige instanser, og kanskje får vi se den på en utstilling en gang. For min del knytter det seg stor spenning til om den blir brettet ut igjen. Det er egentlig ingen grunn til det så lenge mynten er trygt identifisert som Eirik Magnusson.

Kinesisk Mor Norge

Helt siden de aller første myntene ble laget for mer enn 2500 år siden, så har folk også laget falske mynter. Siden midten av 2000-tallet har kineserne laget falske norske mynter. Kineserne bruker moderne teknologi og maskiner, og har laget flere tusen falske norske mynter. De har spesialisert seg på mynter samlere gjerne jakter etter, og noen av kinaforfalskningene ble solgt for flere tusen kroner. Nå er mange norske samlere oppmerksomme på disse forfalskningene, og markedet er ikke så lukrativt for svindlerne fra øst.

Men det finnes likevel en forfalskning jeg synes det er verdt å være ekstra oppmerksom på: Mor Norge 2-kronen fra 1914. Denne myntene ble opprinnelig utgitt til minne om Grunnlovens 100-års jubileum i 1914, og var umåtelig populær blant folk flest. Hele 225 000 eksemplarer ble preget. Det er fremdeles en av de aller vanligste 2-kronene, og mange hundre blir funnet i skuffer og skap hvert eneste år. Det finnes flere 10 000-talls eksemplarer tilgjengelig for samlere.

Som sagt var det en populær mynt, og mange eksemplarer er satt i brosjer og brukt som smykker. Mange er pusset og slitt ned. Det gjør det ekstra vanskelig å oppdage den kinesiske forfalskningen. Riktignok er det ikke en verdifull mynt: I vanlig kvalitet er dette en mynt man kan få for 300-400 kroner hos en mynthandler. I slitt kvalitet noe mer, men i toppkvalitet er den verdt noen tusenlapper. Kineserne har laget mynter som ser slitt ut, og siden verdien er så liten, så er det ikke mange som ser to ganger på denne mynten.

Ekte eksemplar. Legg merke til den tykke kanten rundt Mor Norge. Baksiden er ganske flat i feltene og preget. 14,96 gram. Kvalitet 1+.

Mor Norge-mynten ble preget på Kongsberg og i Kristiania. Det sto en pregepresse på Jubileumsutstillingen på Frogner, og der kunne publikum kjøpe myntene til pålydende. Det finnes flere varianter i preget på denne mynten. Det var en vanskelig mynt å prege på grunn av høyt relieff og komplisert design. Noe av skylda ligger på billedhugger Gunnar Utsond (1864-1950), som sto bak motivet. Mynten er preget med tykk og tynnere kant, flatt og buet preg - og en del andre små detaljer jeg ikke skal gå inn på her.

Ekte eksemplar. Legg merke til den tynne kanten rundet Mor Norge. Baksiden er konveks i feltene og dypt preget. 14,96 gram. Kvalitet 1+.

Den kinesiske forfalskningen ser god ut på bildene, men mynten veier mindre enn de ekte. Dersom du ikke har en vekt tilgjengelig, så skal du se etter signaturen UTSOND ved kjolekanten til Mor Norge. Noe av problemet med den kinesiske forfalskningen er at den ser veldig tilforlatelig ut; dette var en populær mynt i sin tid og mange er slitt på grunn av overdreven pussing. Mange ble brukt som smykker, og da sørget eieren for at den alltid var skinnende. Mange slike orginale og pussede mynter er i dag noe mørkere og det er det de kinesiske falskmyntnerne har klart å kopiere på en troverdig måte.

Så samlere bør være oppmerksomme, og gjerne veie mynten om de føler seg utrygge. 

Falsk mynt. Den er i utseende farlig lik et ekte eksemplar, men vekten er 2 gram lavere.

Detalj fra ekte mynt med signatueren UTSOND, den falske har ikke denne signaturen.

Samle romerske mynter?

Det er flere og flere som spør om råd og tips før de begynner å samle stort på antikke greske eller romerske mynter. De fleste stiller spørsmål på Samlerforum.no, og det er glimrende. Jeg postet for en stund siden et svar på et slikt spørsmål om det å samle romerske mynter. Nå publiserer jeg det samme svaret her, men med noen modifikasjoner. 

Mitt råd til de som skal begynne å samle romerske mynter er å samle etter keiser, men bruk hodet og sett opp et budsjett. Finn ut hvor mye du kan bruke hver måned, og ikke overdriv innkjøpene. Må du stå over lunsjen i en uke for å få råd til en mynt, så spis lunsj. Jupp, du kan ha mye gøy med urensede mynter. Det blir billig, men heller ikke en samling det blir fint å se på. Setter du opp et budsjett, så er det enkelt å planlegge en samling med romerske mynter. Har du en tusenlapp å bruke en gang i måneden, så får du lett tak i et par, tre denarer av de vanligste keiserne. Kvaliteten kan variere fra fine (1) til extremely fine (01 og bedre). Denarer er en fin størrelse, og med arvtagerne antoninianusen og småbronsene, så kan du sette sammen en fin liten samling for 10-15 000 kroner. Småbronsene på 300-tallet koster gjerne et par hundrelapper og opp mot 500-lappen i fin kvalitet. De bronsebaserte antoninianene fra midten av 200-tallet koster gjerne bare noen hundrelapper i toppkvalitet. Sølvdenarer fra Vespasian til Hadrian koster også bare noen hundrelapper i fine og very fine kvalitet, mens du får en bra denar i extremely fine fra Antoninus Pius til Geta for 500-lappen. Noen keisere m du betale mer for. De klassiske 12 første keiserne, som er et typesett mange samler, koster gjerne noe mer i fin kvalitet. Caligula og Claudius koster raskt 10-15 000 kroner, selv i ganske ordinær kvalitet. Nero en tusenlapp i slitt kvalitet, Augustus og Tiberius et par tusenlapper i ok kvalitet. Julius Cæsar får du sjeldent under 10 000 kroner dersom du må ha en med portrett, og gjerne flere titalls tusen om du skal ha et pent eksemplar. Men; og det er det fine med romerske mynter, de aller fleste keiserne lar seg skaffe i løpet av noen år. Det er lett å planlegge, og da er det bare å legge penger til side for de dyre keiserne. Du kan til og med kjøpe et par mint state, usirkulerte, denarer for et par tusenlapper innimellom.

Vel. Det gjelder i alle fall for denarer, antoninianer og småbronser. Jeg anbefaler å samle på disse typene fordi de er lett tilgjengelige, og du får en samling som er nogenlunde enhetlig med mynter i jevn størrelse. Du kan også, selvsagt, kjøpe sestertser. Det er en bronsemynt, og sammen med as'er og dupondi, så er det store mynter som ofte har meget interessante reversmotiver og gode portretter. Men de er ofte betydelig dyrerer enn tilsvarende sølvmynter av samme keiser (med noen ganske interessante unntak; Caligula får du tak i for et par tuselapper og oppover i as, mens han koster fra 10 000 kr og oppover som denar.) Det betyr selvsagt færre mynter for det samme pengebeløpet. Mange samlere blander litt og samler både små og store mynter, sølv og bronse om hverandre. Jenker du litt på kvaliteten, så er det mulig å skaffe seg skikkelig fine bronsemynter til en rimelig penge.

Gullmynter er mye dyrere, men selv det er mulig å skaffe seg. Aureusene er dyre (10-15 000 i dårlig kvalitet). Men solidusene fra 300-tallet og framover er mulige å få tak i for noen tusenlapper. Det var uhorvelig mye penger i sin tid, og planlegger du litt, så er det mulig å skaffe seg et par slike i samlingen. Det er ikke nødvendigvis spennende mynter i seg selv, men de kan være flott gravert.

Lot'er med urensede mynter dukker opp fra tid til annen. Det var mer av dette på det norske markedet for en 15-20 år siden, mens det idag nesten ikke er noe igjen. Jeg jobber som mynthandler, og ser noen slike lot'er innimellom. Det er ikke særlig aktuelt å kjøpe det inn. Det skyldes først og fremst at det er liten etterspørsel etter slike mynter. Men det skyldes også at det er garantert utplukket vare. Dersom det opprinnelig var noen mynter i ok kvalitet i funnet, så ble de plukket ut allerede samme ettermiddag og kveld. Det som er igjen er mynter som enten er så korrodert og ødelagt at de er hinsides all redning, eller så slitt at de ikke har stor verdi. Det er mulig å finne restene av disse funnene på interettauksjoner over hele verden, selvsagt. Det er bare å slå seg løs, men du bygger ikke en samling på den måten.

Romerske mynter har vært attraktive samlerobjekter siden romertiden, og de vil være det i flere generasjoner framover. Det er ikke så mange som tenker over det, men Roma var et forbilde for de intellektuelle elitene i Europa og Amerika på 1700-tallet. Selv i diskusjonene rundt vår egen grunnlov i 1814 ble romernes måte å organisere seg på lagt fram som et alternativ. Romerretten ble stadig nevnt i stortingsproposisjoner, for eksempel om vassdragsregulering. Marcus Aurelius bok om seg selv var en filosofisk ideal, også for nordmenn. Ciceros taler var retoriske forbilder for alle som var noe. Romersk mytologi inspirerte norske diktere. Drar du til Europa finner du samlere av antikke mynter i hopetall. Jeg har flere ganger vært tilstede på auksjoner i Tyskland, og salen har vært smekk full under avdelingen for romerske mynter. Folk kjemper for å få tak i en mynt med et spesielt pent portrett, eller en type av særlig historisk interesse.

Det er nær sagt ingen grenser for hvordan du kan gripe an en samling med romerske mynter. Som sagt anbefaler jeg å fokusere på å skaffe seg en keiserrekke, en mynt av hver keiser. De 12 første er en hellig gral for mange, og plukker du opp litt antikk litteratur så skjønner du hvorfor. Men du kan også velge andre måter. Du kan fokusere på en keiser. Det hender det dukker opp store skaffefunn i markedet. For 15-20 år siden var det veldig mye mynter fra Sept Severus og sønnene Geta og Caracalla i markedet, og det var mulig skaffe seg mange varianter med ulike baksidemotiver til en rimelig penge. Gordian III har det også vært mange av i markedet, og igjen en mulighet til skaffe seg mange med ulike baksidemotiver. Selv om mange av baksidene bare er en gud eller gudinne, så er det ofte en grunn til at keiseren valgte nettopp denne til sine mynter. Da har man litt historie å grave i.

Men skaff deg noen bøker. Sear har laget et firebindsverk over romerske mynter, men du trenger egentlig ikke noe mer enn ettbindsutgaven fra slutten av 1980-åra. Den er rød, og er svært nyttig. Du finner den garantert brukt på Amazon eller Barnes & Noble på nettet. En annen utgave du kan vurdere er en enkel bok av Van Meter, men den er lite brukt som referanse her i Norden (brukes likevel en del i Europa.) Det finnes et par tyske bøker, men de brukes lite utenfor Tyskland (som myntsamler synes jeg alltid det er ergelig å måtte minne seg på at man burde kunne tysk, de har i det hele tatt masse litteratur på alle slags mynter.) Kjøp også et par bøker som setter romerske mynter inn i et større perspektiv, for eksempel Coins redigert av Martin Jessop Price (en skikkelig praktbok som koster noen kroner, men som inneholder bilder av alle slags mynter fra alle slags tider.) Coins in the Roman World av Adrew Burnett er en liten og kompakt bok, men svært nyttig. Klassikere som Roman Coins av Harold Mattingly og Roman Coins av CHV Sutherland er vel verdt å kjøpe inn (lite fantasifulle titler, men masse flotte bilder og gode introduksjoner til emnet.) Ancient History from Coins av Christopher Howgego burde også finne veien til en bokhylle nær deg. Det blir stadig utgitt nye bøker, og det er bare å plukke dem opp så snart de dukker opp. Du vil lære noe nytt i alle, og du vil få nye perspektiver på din egen samling. En god oversikt over vanlige bøker finner du her: Link.

Skal du virkelig slå på stortromma, så kan du skaffe deg Roman Imperial Coinage eller Roman Coins in the British Museum. Dette er stor verk på mange bind som katalogiserer de aller fleste kjente romerske mynter utgitt av alle de romerske keiserne. Det er noen som innvender at dette er dyre verk, og ja de koster noen tusenlapper. Men sammenligner du med hva en bokhandel skal ha for den siste krimboka, så blir prisen per bind ikke så ille. Dessuten har disse verkene en resalgsverdi som langt overstiger den siste krimboka, stort sett kan du regne med å få igjen det du ga for bøkene - og det vil være behov for dem i generasjoner framover. De er nemlig skrevet av akademikere, og de får ikke stå mye støtte til å publisere bøker. Dersom du ikke ønsker så dyptpløyende bøker, så er det helt greit. Du vil ha nytte av enklere bøker. Skulle du likevel bestemme deg for å fokusere på en keiser eller ett dynasti, for eksempel antoninerne fra Antoninus Pius til Commodus, så vil jeg på sterkeste råde til å kjøpe det aktuelle bindet i hvert av verkene. De inneholder mye informasjon om keiseren og hans utmyntning, ikke bare en liste over de utgitte myntene. Du vil ha mer glede av å gå i dybden når du først har spesialisert deg.

Falske mynter! Du vil raskt stifte bekjentskap med temaet, og antagelig vil et par forfalskninger dukke opp i samlingen din. Ingen grunn til å fortvile over det, de dukker opp i de beste samlinger. Det finnes noen bøker om falske romerske mynter som du bør stifte bekjentskap med. De siste 10 årene har bulgarere produsert mye falske mynter, også av ganske rimelige og vanlige romerske mynter. Prokopov, en bulgarsk numismatiker, har lagt ned mye arbeid for å avsløre disse myntene. Noen forfalskninger er latterlig dårlige og lett å kjenne igjen, men mange er veldig troverdige. Jeg synes det er greit å ha Prokopovs bøker lett tilgjengelige når jeg går gjennom romerske mynter i butikken. (Det finnes en nettside, Forgerynetwork, som er veldig nyttig.)

Se på mynter! Får du mulighet til å se en samling romerske mynter, så grip muligheten. Det er enklere å finne ut av hva man virkelig vil ha ved å se myntene i real life. Bilder er fint, men det slår ikke følelsen av får av å holde mynten i handa og vri den i lyset. De fleste samlere viser deg mer enn gjerne sine mynter. Det ligger liksom i en samlers natur å søke anerkjennelse fra andre samlere.

Så til handel; i Norge er det et godt utvalg romerske og andre antikke mynter i Numisma Mynthandel (der jeg jobber) og Oslo Myntgalleri. (Gunnar Thesen jobber der, og han er en nestor i norsk sammenheng når det gjelder romersk numismatikk).Roschberg Mynthandel har også noen ganger slike mynter. Norske samlere har vært interessert i romerske mynter siden lenge siden, så det kan dukke opp slike mynter hos alle norske mynthandlere. Det kan være funnmuligheter, og sjanse til å gjøre en god deal. Men før eller siden vil du, som alle andre samlere av antikke mynter, dra utenlands for å finne romerske mynter. Markedet er større der, og derfor er det også mer å få tak i. Det er ikke nødvendigvis billigere, bare så det er sagt. Internettsider som VCoins, MA-shops er nyttige da de er portaler for en rekke mynthandlere og det er enkelt å sammenligne priser. Godt etablerte auksjonsfirma som CNG Coins og Harlan J. Berk er alltid verdt et besøk. Künker i Osnabrück har flere auksjoner med antikke mynter hvert år. Alle disse har alltid tipp-topp mynter, ofte auksjoner og sender gjerne til Norge. Direkte billige er de likevel ikke. Sørg for å komme på mailinglisten deres. Auksjonskatalogene er vel verdt å lese, selv om du ikke skal by på myntene. Det finnes tusenvis av andre, også. Se litt rundt. En romersk denar kan kjapt koste et par tusenlapper hos CNG eller Berk, mens et litt svakere eksemplar av samme mynt, men likevel helt ok kvalitet, kan koste en brøkdel hos en handler på VCoins eller i Norge. Ebay kan være et sted å kjøpe mynter, men det er også der bulgarerne dumper falske mynter. Dersom du ikke kan skjelne ekte fra falsk, så er ikke det stedet. Det er en rekke trygge handlere på Ebay, men de har også ettbutikker i andre deler av verdensveven.

Lykke til, rett og slett.

Kort oppsummert: Planlegg samlingen. Sett opp et budsjett. Let etter mynter hjemme. Let etter mynter på nettet. Ikke vær rett for å stille spørsmål på forumet eller til handlere.

Hyggelig omtale

Jeg fikk hyggelig epost idag med fin omtale av foredraget for Norsk Metallsøkerforening 2. mai:

Spennende kveld om gradering av mynt hos Norges Metallsøkerforening.

Spennende kveld om gradering av mynt hos Norges Metallsøkerforening

Spennende kveld om gradering av mynt hos Norges Metallsøkerforening

Spennende kveld om gradering av mynt hos Norges Metallsøkerforening

Foredrag for Norsk Metallsøkerforening

Foredrag om kvalitetsvurderingens intrikate vitenskap og presise kunst. Det å vurdere myntenes kvalitet etter kort- eller lagvarig sirkulasjon er vanskelig. Det er ingen som noensinne blir utlært. Den eneste måten å lære det på er å høre på folk som har gjort det en stund, og se mye mynt i ulike slitasjegrader.

Medlemmer av Norsk Metallsøkerforening fulgte godt med, og stilte mange kritiske og presise spørsmål.

Sjefen sjøl sa takk og overrakte en flaske - som skal drikkes godt avkjølt.

Numismas fredagsmynter

Fredagsmyntene til Numisma Mynthandel AS er et populært innslag i fredagsmailen til butikken. Det er mange flotte mynter som er solgt som fredagsmynter, men vi holder det alltid hemmelig hvilke mynter som velges ut. Bård velger blant flere kandidater, og det skal være topp kvalitet for å få 0-kvalitetsstemplet fra ham.

Hvilken pris er riktig for et toppeksemplar av en norsk årgangsmynt? Bjørn konsulterer selvsagt Handlerkatalogen for å finne en riktig pris.

Fredagsmyntene 3. mai 2013: 10-øre 1883 i 0-kvalitet og 1-krone 1926 i 0, prakt-kvalitet. Flotte mynter som ble priset til henholdsvis 1300 og 3700 kroner. Begge myntene ble solgt etter kort tid - så gode mynter er meget ettertraktede. (Av praktiske årsaker er myntene gjengitt i lik størrelse.)

Etter Kjetil har fotografert myntene, så pakkes de inn i nye hartbergere.

Ivrige myntsamlere betrakter en fredagsmynt med et kritisk blikk. Er den god nok for deres samling?

Stemmerettstieren

Fig 1: Stemmerettstier'n preget i anledning 100-års jubileet for kvinnenes stemmerett. Dessverre er mynten vanskelig å fotografere, og er sterkt skadet under produksjonsprosessen.

Drøye hundre år etter Grunnloven ble vedtatt i 1814 ble det norske demokratiet gjennomført. Norske kvinner fikk stemmerett i 1913, og hundre år etter feirer vi det med en egen mynt. Mynten er en 10-krone sirkulasjonsmynt med spesialpreg, i følge Norges Banks formelle beskrivelse, mens vi andre kaller det en minnemynt. Mynten ble lansert på den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2013. 

Den nye mynten er designet av Siri Dokken. "Å løfte i flokk" har hun kalt motivet (fig. 1). Det viser fire kvinner som med kraft og utholdenhet flytter på en grense eller en skjevhet. Kanskje kan den skjeve linjen de dytter på er graden av likestilling i Norge? For Siri Dokken er det i alle fall meningen å vise at demokrati kommer nedenfra og handler om å flytte akser og tyngdepunkt, og skape forandring, sa hun da motivet ble lansert i fjor høst.

Myntsamlere vil raskt kjenne igjen den generelle utformingen; her er motivet delt i to felter, der det ene er større enn det andre. har man designet norske minnemynter i flere år, blant annet til Abel-jubileet i 2002 (se artikkel i NNF-nytt nr. 4_2010, s. 5-9). Det er mulig denne generelle utformingen er en trygg ramme som nye designere kan prøve seg innenfor. Dersom det hjelper, så er det en bra ting; det utgis for få nye mynter her i landet, og flere bør prøve seg på myntdesign.

Problemet med designet er at det har store åpne felter som er sårbare for skrammer og hakk. Slike merker kommer allerede i produksjonsprosessen, og det er ikke enkelt å finne et helt lytefritt eksemplar i en rull. Nå har Det norske myntverket også gått helt tilbake til normal pregeprosess på denne mynten, og det flotte preget vi fikk presentert på Ole Bull-mynten i 2010 er bare et vagt minne. (Proof-pregningen av denne mynten var ikke tilgjengelig da denne artikkelen går i trykket, men det skal bli spennende å se en slik mynt – et eksemplar der hele motivet er fullpreget og vi kan studere motivet med god kontrast mellom matte og blanke felt.)

Fig 2-3: Suffragettene Kate Shepard på New Zealands $10-seddel, og Mary Lee på Australias $5-mynt.

Det er ikke bare Norge som har feiret kvinners stemmerett med mynter. Flere andre land har utgitt mynter, og noen av dem skiller seg ganske mye fra den norske sirkulasjonsmynten. New Zealand var tidlig ute og har siden 1992 hatt kvinnerettsforkjemperen Kate Sheppard (1847-1934) på 10-dollarssedlene. Hun var sentral da stemmerett for kvinner ble kjempet gjennom til seier i 1893 (fig. 2). 

Australia utga i 1997 en 5-dollarsmynt til minne om kvinnenes frigjøring i Sør-Australia (fig. 3). Mynten bærer et portrett av Mary Lee (1821-1909), som kjempet for kvinners stemmerett i delstaten. Det er en ganske stor bimetall-mynt, og ikke mye brukt i daglig handel. 

Fig 4: Eva Peron på 1-pesomynt utgitt i Argentina.

Argentina fulgte opp med en 1-pesomynt i 1997, med portrett av den populære Eva Peron (1919-1952). Det var under hennes mann, president Juan Peron, kvinner fikk stemmerett i Argentina i 1947 (fig. 4). Eva ledet det peronistiske kvinnepartiet fram til hun døde i 1952.

 I 2003 ble det utgitt en 1-dollarsmynt for å feire at det var 100 år siden kvinner kunne stemme i føderale valg (fig. 5). Den mynten har to allegoriske kvinneskikkelser som motiv, hentet fra en fane som ble båret av australske og new zealandske stemmerettsaktivister i London da stemmeretten for kvinner vant gjennom der i 1911.

Fig: 5-7: Australia $1 fra 2003, Storbritania 50-pence 2003 og norsk 17. mai-medalje fra 1899 framstiller alle sammen kampen for stemmerett på en symbolsk måte. 17. mai-medaljen ble utgitt av Det norske Arbeiderparti for deres demonstrasjonstog.

Storbritannia utga i 2003 en 50-pencemynt til minne om Womens Political and Social Union, som for mange står som selve symbolet på suffragette-bevegelsen. Denne mynten ble omtalt i NNF-nytt nr. 1-2004, s. 17. WSPU ble stiftet i 1903. Mynten viser en typisk suffragette-demonstrasjon (fig. 6). 

Det finnes flere eksempler på mynter og sedler med portretter av fremtredende kvinnesaksforkjempere, men det vil føre for langt å ta med alle her. Etter hvert som ulike land vil feire 100-årsjubileer vil det helt sikkert bli utgitt flere mynter, sedler og medaljer. Men som illustrasjoner til hvor unik den norske mynten framstår, så er disse myntene gode eksempler.

Siri Dokkens design fokuserer på den kollektive anstrengelsen, og lar fire kvinner i fellesskap dytte på en skjevhet. Her er det ingen som velges framfor noen andre, og alle gjør en likeverdig innsats. Andre land har altså valgt å portrettere fremtredende ledere, og på den måten kanskje undervurdert hvor viktig den felles innsatsen var.

I så måte står Dokkens mynt i slektskap med 17. mai-merkene Det norske Arbeiderparti utga til sine 17. mai-demonstrasjoner for kvinner og menns stemmerett. For eksempel merket fra 1899 der en kvinne og mann holder solidarisk holder hverandre over en bauta (fig. 7). Medaljen viser det fellesskapet menn og kvinner hadde i kampen for allmenn stemmerett i Norge. Det er kanskje også noe man bør minnes på i 2013.