Rekorddyr mynt var falsk!

Da det svenske Frimärkshuset 5. juni 2010 solgte en norsk dobbeltdaler fra 1644 var det mange samlere som ante fred og ingen fare. Budgivningen startet på 100 000 svenske kroner. Etter en intens budgivning ble mynten solgt for svimlende 400 000 svenske kroner. I tillegg kom salær på 80 000 svenske kroner.

Nå viser det seg at mynten var falsk.

Doble speciedalere er interessante mynter, og denne typen er ikke mindre spennende. Mynten ble preget i Christiania i 1644, og var dobbelt så tykk som en vanlig speciedaler. Det er vare tre kjente eksemplarer i offentlig eie opplyste Frimärkshuset i auksjonskatalogen. De mente de solgte det fjerde eksemplaret og det eneste som var i privat eie. Det var tilsynelatende en meget attraktiv mynt, og den tiltrakk seg da også både samlere og handlere fra Norge.

På auksjonsdagen viste det seg at det var en mynthandler etablert i Sverige som la inn høyeste bud, men da han senere leverte mynten for videresalg ved auksjonshuset Künker i Tyskland ble den avslørt som falsk. Künker er et av europas største og mest innflytelsesrike auksjonshus, og hos dem vakte mynten mistanke. Den ble deretter sendt videre til undersøkelse ved Leibniz Universitetet i Hannover, og professor Carla Vogt ved Institut for Anorganische Chemie gjennomførte en undersøkelse. Studien avslørte at mynten var en støpt kop (noen har senere antatt at den var fra begynnelsen av 1900-tallet). Arne Kirsch som både jobber hos Künker og er representant i IBSCC (International Bureau for the Suppression of Counterfeit Coins) undertegnet et sertifikat som kokluderte med at mynten var falsk IBSCC ble grunnlagt av IAPN (International Association of Professional Numismatists) i 1975, og har siden da hjulpet myntsamlere med å avsløre utallige forfalskninger. Det er ingen grunn til å tvile på at mynten ble undersøkt av anerkjente eksperter.

Problemet er bare at Frimärkshuset ikke tar mynten i retur: De er ikke villig til å refundere kjøpesummen. Dette vekker oppsikt blant handlere og samlere. Mynten ble omsatt i 1976 hos Bruun-Rasmussen som er et anerkjent dansk auksjonshus. Etter de opplysningene jeg har fått er Bruun-Rasmussen villig til å refundere salgssummen fra den gang, men det dreier seg bare om en tiendedel av hva mynten ble solgt for i 2010.

Det ser ut til å bli en sak som for følger. Delvis betyr det at samlere og handlere må være forsiktige med hvem de kjøper mynter fra. Det viser seg at mange auksjonshus har sterke tidsbegrensninger i forhold til reklamasjon på objekter. Det er kanskje ikke så unaturlig da auksjonshusene betaler ut salgssummen til eierne av objektene. Auksjonshuset lever av salæret. Eierne kan i mange tilfeller ha brukt pengene på helt andre ting i den tida som har gått fra auksjonsdagen til mynten ble avslørt som falsk. I dette tilfelle ryktes det at oppgjøret mellom auksjonshuset og kjøperen må føres for en domstol. Frimärkshuset har en seks dagers frist på reklamasjoner, noe som i de aller fleste tilfeller er altfor kort i forhold til å få anerkjente eksperter til å undersøke en tvilsom mynt.

Mynten var tidligere omsatt, og det ble tatt som et tegn på at mynten var uproblematisk. At mynten har en dokumentert historie er noe samlere kaller proveniens. Kunnskap om en mynts proveniens er ettertraktet nettopp fordi den da viser at mynten ikke kan være en moderne forfalskning. Likevel er ikke provenien en garanti for at mynten er ekte. Samlere er stort sett veldig oppmerksomme på moderne forfalskninger av norske mynter laget i Kina, men naturlig nok ikke like oppmerksomme på forfalskninger laget for hundre år siden. Det er god grunn til å undersøke alle mynter like nøye, enten de har en forhistorie eller ikke.

Jeg vil komme tilbake til denne saken og undersøkelsen av mynten i tida fremover. Legg igjen mailadressen i feltet til venstre for å holde deg oppdatert.