Verdens eldste pengeseddel

Ming-seddel: 1-kuan (1000 cash) trykket en gang etter 1374/5. Dett er den eldste seddelen noen samler kan gjøre seg håp om å få fatt på, og den kalles derfor gjerne "verdens eldste seddel". Papiret er laget av resirkulerte offisielle papirer, som igjen er laget av bark fra kirsebærtreet. Det er tykt papir, og seddelen er overraskende myk. Midt på seddelen er pålydende gjengitt med strenger av kobbermynter - cash - surret sammen. En dekorert ramme rundt, og man kan såvidt skimte de to røde stemplene på baksiden. Det var disse som garanterte at seddelen var offisiellt utstedt.

De første papirpengene oppsto i Kina. I dag kan samlere - dersom økonomien tillater det - sikre seg sedler fra så langt tilbake som 1300-tallet. "Verdens eldste seddel" er kinesisk, og ble trykket under Ming-dynastiet i 1374/5. Disse sedlene sirkulerte et par hundre år før inflasjonen tok dem igjen og gjorde dem praktisk talt verdiløse.

Men historien om papirpenger begynner lenge før Ming-dynastiet. 

Kineserne oppfant papiret en gang mellom 100 f.Kr. og 100 e.Kr. Det er omtrent så nøyaktig man kan tidfeste oppfinnelsen. Det var en oppfinnelse som hele tiden utviklet seg, men jeg skal ikke gå i detaljer her. Kjernepunktet er at med papiret, så var det mulig å lage penger av papir. De første papirpengene ble trykket i Kina. Det skjedde på et tidsunkt da vi europeere fortsatt holdt økonomien fanget i edelmetaller og bronse. Kineserne brukte også bronsemynter, og den kinesiske cash-mynten var i prinsippet helt lik fra 200-tallet f.Kr. til det 20 århundre. De var runde med et firkantet hull i midten, og de aller fleste som ble laget var omtrent på størrelse med dagens 10-krone.

Cash-myntene hadde en lav verdi. Pålydende verdi var nesten alltid høyere enn metallverdien. Det var likevel tungvint å frakte tusenvis av cash-mynter til markedet, og enda tyngre på gjennomføre overføringer av penger over lange avstander. Papirpenger var en løsning på dette.

Forløperen til papirpengene så lyset allerede under Han-dynastiet et hundreår f. Kr. Da ble det laget sedler av hjorteskinn. Dyret som ble brukt var en spesiell art som var keiserens egen eiendom. Disse skinnsedlene sirkulerte ikke, men ble nær tvunget på rike adelsmenn og solgt for 400 000 cash stykket. Det skulle gå flere hundre år før papirpenger reformerte det økonomiske systemet.

Under Tang-dynastiet (618-906 e.Kr.) og Sung-dynastiet (960-1279 e.Kr.) kom de virkelige forløperne til sedlene. I første omgang handlet det om privat utgaver som ble brukt i oppgjør handelsmenn i mellom. Mange sirkulerte lokalt da det var mangel på bronse til mynter, og det er ikke noe enighet blant numismatikere eller historikere om papirpengene hadde offisiell anerkjennelse. Kildene er ikke entydige. Mer offisielle pengesedler kom på 1000-1100-tallet, men de lignet ikke på våre pengesedler. Som med de private utgavene ble valøren satt på seddelen da den ble utstedt, og de hadde en begrenset sirkulasjonsperiode; for eksempel på bare 3 år, før den måtte byttes inn i nye sedler. De sirkulerte likevel i hele riket, det var satt begrensniger på antallet sedler som kunne være i omløp og de ble brukt i vanlig handel. Det gjorde dem til virkelige pengesedler, altså universelle byttemidler folk imellom. Beskrivelser som har overlevd forteller om fargerike og dekorative sedler. Trykkekunsten var godt utviklet i Kina på dette tidspunktet.

Da venetianeren Marco Polo (1254-1324 e.Kr.) besøkte Kina mellom 1271 og 1295 var pengesedlene allerede godt etablert.

Dessverre er de fleste sedlene fra denne perioden forsvunnet.

Det er altså først under Ming-dynastiet (1368-1644 e.Kr.) det ble laget papirpenger i såpass stort omfang at de har overlevd i større antall til våre dager. Den seddelen man oftest ser er en 1-kuan, som ble trykket fra 1374/5. Formelt er pålydende 1 streng, det vil si 1000 cash. Det finnes noen ganske få (ett eller to eksemplarer) av en 2-kuan, og det ble laget sedler med pålydende ned til 20-cash. Det er likevel 1-kuan seddelen som har overlevd i et større antall. Inntil for få år siden fikk man kjøpt slike sedler for under 10 000 kroner, kanskje så lite som 5000 kroner. Den er ganske upraktisk da den er større enn et A4-ark, og heller ikke enkel å forstå for en vestlig samler. Da det kinesiske samlermarkedet utviklet seg i midten av 1990-tallet, og opplevde en eksplosiv vekst etter 2000, så har disse tidlige sedlene opplevd en renessanse.. Interessen er stor, og prisene har blitt drevet oppover. Kanskje ikke så rart. Seddelsamlere i Norge er jo villig til å betale titalls tusen kroner for en 5-krone fra kong Oscar IIs tid, så hvorfor skal ikke en styrtrik kinesisk samler være villig til å betale det samme for et pent ekesmplar av en 600 år gammel seddel?

Ming-sedlene var gyldige betalingsmidler i hele riket, og de sirkulerte et par hundre år. Det står på seddelen at den er utstedt av statlige finansinstitusjonen, og den sirkulerer under alle himlene. En ganske pompøs påstand. Nå ga faktisk kineserne slike sedler til fremmede konger, så det ble sagt at de sirkulerte blant barbarene. Dessuten står det på seddelen at falsknere skal miste hodet, og de som avslører dem skal belønnes. Samtidig - og like viktig - var det at staten selv tok i mot slike sedler som betaling. Staten byttet også inn gamle slitte sedler med nye, men i markedet sirkulerte gamle slitte sedler mot underkurs. Handelsmenn foretrakk nye sedler framfor gamle. Sedlene hadde heller ingen utløpsdato, og det ble etterhvert for mange sedler - og behov for ny økonomisk reform. Den skal jeg ikke gå inn på her, men heller takke dem for inflasjonen. Det er årsaken til at vi kan se slike sedler i norske privatsamlinger.

De første norske sedlene kom i 1695. Da var det Jørgen thor Mølhen, en handelsmann, som fikk lov av kong Christian V å lage sedler. Det gikk ikke så veldig bra, hverken for handelsmannen eller sedlene. Det er en helt annen historie.