Bie til besvær

Bien på mynten fra 1958 har faktisk alle seks beinene i behold - tross en populær vandrehistorie om at den er særlig verdifull fordi den bare har fire bein.

"Den 10-øren der bia har fire bein, er ikke den ganske mye verdt?" Det er et spørsmål jeg ganske ofte får i butikken. Dessverre er det en moderne myte. Det finnes ingen norske 10-ører der bia har fire bein, og det er ingen norske 10-øringer laget etter krigen som er mye verdt.

Mynten det er snakk om er 10-øre 1958. Denne mynten ser litt annerledes ut enn de 10-ørene som kom årene etter. 10-øren med bie ble preget hvert år fra 1958 til 1973, og det i store opplag. I følge Norges  mynter 2012, som ikke alltid treffer markedsprisene, så er de fem mest verdifulle 10-øringene i denne serien verdt 400 kroner (1958), 350 (1961), 250 (1959), 200 (1965) og 125 (1960). Det forutsetter at myntene er i absolutt perfekt, ubrukt, usirkulert stand. Den minste antydning til spor etter sirkulasjon, og myntene er verdt en brøkdel. Eller; de koster en brøkdel. Katalogverdi handler ofte mer om hva man må regne med å betale for en mynt, enn det handler om hvor mye du får for en mynt du selger. Likevel; 10-øre 1958 ligger på topp i serien, men det skyldes altså ikke antallet bein.

Det er nemlig slik at 10-øre 1958 har en bie med seks bein. På bildet over er hvert bein talt opp, og jeg kommer til seks stykker. Den har altså like mange bein som på 10-øringen fra 1959, men som man kan se er utseendet litt annerledes. Årsaken til at man tror det bare er fire bein på mynten er at nummer 3 og 5 er ganske svake på alle myntene. Det skyldes at Den Kongelige Mynt ikke maktet å prege myntene fullstendig, og en slik feil gir normalt sett ikke en høyere verdi på en mynt. Numismatikere kaller det svakt preg, og trekker slike mangler fra på prisen.

10-øringen med bie er en del av den myntrekken professor Per Palle Storm designet. Det var den første myntrekken i Norge som hadde dyr på den ene siden. Det vakte sterke reaksjoner blant numismatikere, politikere og andre, blant annet konkurrenten myntgravør Øivind Hansen. Det er en historie jeg ikke skal gå inn på her, men må legge til at årsaken til forskjellen mellom 1958 og 1959-myntene skyldes at myntgravøren fikk i oppdrag å stramme opp professorens modelleringer. Derfor er alle beina på bien fra 1959 svært mye tydeligere enn på utgaven fra det første året.

Noen stor verdi er det altså ikke i 10-øringer fra 1958, men de er i toppkvalitet ganske ettertraktede av samere - uansett om man finner alle beina til bien eller ikke.