Labo-funnet var juks - ikke overraskende

NRK melder idag at Labo-funnet av romerske mynter var juks. Det forteller ekspertene til NRK idag: Forfalskning med mynter.

Det er ikke overraskende.

Allerede kort tid etter funnet ble hausset opp av faginnstansene, ble funnet gjenstand for en kritisk analyse i denne bloggen: Er :Labo-funnet en spøk? Selvsagt førte en slik kritisk blogg bare til en mur av taushet, dessverre. Det skulle ta mer enn et år før arkeologene bestemte seg for at det var noen som hadde "saltet" jordhaugene med slitte og lite verdifulle, men likevel gamle mynter.

Det er hyggelig at Håkon Ingvaldsen ved Kulturhistorisk museum nå har landet på den samme konklusjonen jeg gjorde i fjor. Sent, men godt. Du kan lese mer om saken her: Myntbløff er avslørt.

Jeg arbeider i myntbransjen, og har solgt mange slike "Labo-mynter" opp gjennom årene. Du ser dem gjerne samlet i myntbutikken, både med svart, grønn og rød farge. Alt etter hvilket jordsmonn de har ligget i. Hadde de ligget i samme jordsmonn, så hadde de selvsagt hatt svært lik farge. Du ser dem også blandet sammen med andre mynter som kan være flere hundre år eldre eller yngre, akkurat som i dette "funnet". Dette er selvsagt mange arkeologer klar over, men dessverre er det ikke alltid enkelt å få gehør for en noe mer kritisk røst. De er også svært tilgjengelige på utenlandske nettauksjoner. Myntene koster ikke mye - kanskje bare en femtilapp. Underholdningsverdien i å spøke med arkeologene større, tydeligvis.

Myntene ligger nå på museum, og pussig nok har arkeologene bestemt seg for å la være å opplyse om fadesen i utstillingen. Det er rar etikk all den tid den ansvarlige truer med å anmelde spøkefuglen til politiet. Da kan vel andre anmelde museet for forskningsjuks?

Nå venter jeg bare på at nestemann vil forsøke seg. Det skjer før eller siden, selvsagt. Det er selvsagt slemt av meg å humre ved arbeidsbordet nå, men du verden; hadde de bare tatt med myntene ned i butikken, så hadde vi da avklart dette for et år siden.

Bie til besvær

Bien på mynten fra 1958 har faktisk alle seks beinene i behold - tross en populær vandrehistorie om at den er særlig verdifull fordi den bare har fire bein.

"Den 10-øren der bia har fire bein, er ikke den ganske mye verdt?" Det er et spørsmål jeg ganske ofte får i butikken. Dessverre er det en moderne myte. Det finnes ingen norske 10-ører der bia har fire bein, og det er ingen norske 10-øringer laget etter krigen som er mye verdt.

Mynten det er snakk om er 10-øre 1958. Denne mynten ser litt annerledes ut enn de 10-ørene som kom årene etter. 10-øren med bie ble preget hvert år fra 1958 til 1973, og det i store opplag. I følge Norges  mynter 2012, som ikke alltid treffer markedsprisene, så er de fem mest verdifulle 10-øringene i denne serien verdt 400 kroner (1958), 350 (1961), 250 (1959), 200 (1965) og 125 (1960). Det forutsetter at myntene er i absolutt perfekt, ubrukt, usirkulert stand. Den minste antydning til spor etter sirkulasjon, og myntene er verdt en brøkdel. Eller; de koster en brøkdel. Katalogverdi handler ofte mer om hva man må regne med å betale for en mynt, enn det handler om hvor mye du får for en mynt du selger. Likevel; 10-øre 1958 ligger på topp i serien, men det skyldes altså ikke antallet bein.

Det er nemlig slik at 10-øre 1958 har en bie med seks bein. På bildet over er hvert bein talt opp, og jeg kommer til seks stykker. Den har altså like mange bein som på 10-øringen fra 1959, men som man kan se er utseendet litt annerledes. Årsaken til at man tror det bare er fire bein på mynten er at nummer 3 og 5 er ganske svake på alle myntene. Det skyldes at Den Kongelige Mynt ikke maktet å prege myntene fullstendig, og en slik feil gir normalt sett ikke en høyere verdi på en mynt. Numismatikere kaller det svakt preg, og trekker slike mangler fra på prisen.

10-øringen med bie er en del av den myntrekken professor Per Palle Storm designet. Det var den første myntrekken i Norge som hadde dyr på den ene siden. Det vakte sterke reaksjoner blant numismatikere, politikere og andre, blant annet konkurrenten myntgravør Øivind Hansen. Det er en historie jeg ikke skal gå inn på her, men må legge til at årsaken til forskjellen mellom 1958 og 1959-myntene skyldes at myntgravøren fikk i oppdrag å stramme opp professorens modelleringer. Derfor er alle beina på bien fra 1959 svært mye tydeligere enn på utgaven fra det første året.

Noen stor verdi er det altså ikke i 10-øringer fra 1958, men de er i toppkvalitet ganske ettertraktede av samere - uansett om man finner alle beina til bien eller ikke.

Jefimok: Russisk mynt med norske aner

Mynten du alltid har ønsket deg er en russisk jefimok med norske aner. En slik mynt er nå til salgs hos Numisma Mynthandel i Oslo. Det er 14 år siden sist en slik mynt var til salgs i Norge. Mynten har alt du kan forlange: Størrelse, historie og sjeldenhet. Det er en perfekt kombinasjon for en mynt nå og i fremtiden.

Denne jefimoken er laget av en norsk speciedaler fra 1634, preget i Christiania under kong Christian IV. Det er kjent ett annet eksemplar fra dette årstallet, og den ligger i Den kgl. Mønt- og Medaillesamling i København. 

Jefimoker er spennende og sjeldne mynter. Bakgrunnen for disse myntene var at den russiske tsaren Alexei Michailovich (1645-1676) forsøke å berike statskassen gjennom en reform av myntvesenet. På midten av 1600-tallet hadde ikke russerne tradisjon for å preget store sølvmynter, og de myntene er preget var små sølvkopeker. Det gikk 100 kopek på en rubel, men rubelen fantes bare på papiret som en regnskapspenge. Men handelen på 1600-tallet krevde større sølvmynter for å fungere effektivt, og dette forsøkte man å bøte med å overstemple utenlandske mynter. Disse ble kalt jefimoker.

Ordet jefimok kom fra det polske ordet på joachimsthalere; joachimik. Joachimsthalere var navnet på stor sølvmynter preget i Joachimsthal i dagens Tsjekkia. Nesten alle store sølvmynter på denne tiden fikk tilnavnet, men de ble snart forkortet til bare thaler. Senere ble det til daler og dollar, begge kjente begreper på gode penger den dag i dag. Jefimoker er altså godt plassert i verdens mynthistorie.

Jefimoker var gyldige betalingsmidler fra 1655 til 1659. Russiske myndigheter kjøpte utenlandske daler-mynter til 50 og 48 kopek stykket. De gjorde ikke mye mer med dem enn å stemple dem med to stempler; ett med St. Georg og dragen og ett med årstallet 1655. Dette var god business da myntene ble satt i omløp med en verdi på 64 kopek. Utlendinger fikk ikke lov til å betale med utenlandske mynter, men måtte bruke russiske mynter i all handel. Hele systemet ble gjort avleggs etter noen få år. Bevarte regnskaper forteller at det ble laget om lag 800 000 jefimoker.

Norske mynter spilte ingen hovedrolle i dette dramaet. Det finnes ikke mange jefimoker med norske aner i dagens marked. Den fremste russiske eksperten publiserte i 1988 en liste på 19 norske jefimoker, og bare fire av disse var i privat eie. Da en norsk mynthandler solgte et jefimok for 146 250 kroner i 1994 regnet man med at det var 21 kjente norske jefimoker. Siden den gang har det dukket opp dette og et par eksemplarer til, etter det vi kjenner til. Vi snakker om en mynttype det finnes svært få av tilgjengelig for samlere, kanskje bare syv stykker i privat eie. Med bare noen få unntak er alle jefimoker med norske aner i norske eller utenlandske museer, og ingen av dem kommer ut på markedet.

Denne jefimoken laget av en norsk speciedaler er altså til salgs hos Numisma Mynthandel AS i Oslo. Prisen oppgis bare ved forespørsel. Det er også flere som tilbyr research-tjenester og sjeldenhets-analyser av norske mynter. Dette er noe interesserte kan bestille, og dersom noen trenger tips om den beste i bransjen, så er det bare å sende en mail.